Babak mistet passet og alle pengene sine i Bangkok

I «Sommerpraten» stiller KOM24 en rekke personer i kommunikasjonsbransjen spørsmål om hva de gjør i sommer. 

I tillegg får vi blant annet høre hva deres mest minneverdige sommerminne er, hvilken bransjeperson de mener man bør følge med på, og hvilke råd de vil gi til unge mennesker som ønsker å lykkes i bransjen.

I dag er det Head of Applied Neuroscience i Burson, Babak Behrad, som svarer i Sommerpraten.

– Hva gleder du deg mest til i sommer?

– Jeg har jo nettopp byttet jobb – etter ti år i Trigger er jeg nå i Burson. Det har vært en spennende start, men et jobbskifte er et jobbskifte. Ny kultur, nye mennesker, en ny måte å jobbe på. Det tar litt på. Så det jeg virkelig gleder meg til, er å koble helt av. Jeg er egentlig ganske god på det – trene, meditere, spise bra, la være å sjekke mail og SoMe. Det skal bli deilig.

– Hva er det rareste eller mest minneverdige du har opplevd på ferie?

– Jeg backpacket gjennom Asia og Australia da jeg var ung. I 2001 mistet jeg passet og alle pengene mine i Bangkok. Ingen mobil, ingen Google Maps, ingen Vipps. Bare en offentlig telefon og nummeret til den svenske ambassaden – og mamma og pappa. Jeg var 21 år og bokstavelig talt strandet. Men du vet, sånt bygger karakter. Kan du håndtere det, kan du håndtere ganske mye. 

– Hvem i bransjen har imponert deg det siste året?

– Jeg må ta to.

– Den første er min tidligere kollega Magdalena Kamøy, creative director i Trigger. Hun har stått bak en rekke legendariske kampanjer i norsk kommunikasjon de siste ti til femten årene, og hadde en sterk karriere i Polen før det. Men Magdalena er ikke typen som søker rampelyset – du finner henne verken på scenen på konferanser eller i kommentarfeltet på LinkedIn. Likevel tror jeg hun er den mest undervurderte personen i hele bransjen vår. Så Magdalena fortjener masse kred. 

– Den andre – med fare for å høres fjasete ut – er min nye sjef i Burson, Andreas Wabø. Jeg er rett og slett imponert over energien hans, visjonen, tydeligheten og måten han leder på. Han skaper et miljø der det er enkelt å prestere. Det imponerer meg.

– Uten å nevne noe fra ditt eget arbeidssted, hva er den beste kampanjen du har sett til nå i år?

– Det franske soyamerket Sojasun lagde en kampanje med Marcel Agency som jeg synes er knakende god. Utgangspunktet var enkelt: termen «soy boy» brukes som et skjellsord i manosphere-miljøer på nett – koden for at du er svak, feminin og ikke er mann nok. Sojasuns svar? De kontaktet de samme manosphere-influenserne og inviterte dem til å bli merkevareambassadører – kalt «SoyMen». Vel vitende om at de kom til å si nei. Og det gjorde de, alle mann. Noe som ga den perfekte konklusjonen: Sojasun er fullpakket med protein – bare ikke for manosphere.

– Det er smart på flere nivåer samtidig. Det er morsomt og selvironisk. Det spiller på kulturell kontekst. Og under all ironien ligger et solid faktabasert argument: soya har ekstremt høyt proteininnhold og brukes av utallige profesjonelle utøvere. Kampanjen fungerte som underholdning, som PR og som produktkommunikasjon – alt på én gang. Det er vanskelig å få til.

– Hva er ditt beste råd til unge som ønsker å lykkes i kommunikasjonsbransjen?

– Jeg holder en del foredrag og har besøkt ganske mange universiteter, og dette spørsmålet kommer alltid. Svaret mitt er: finn din egen stemme. Din «håndskrift». Det er lett å si «vær original», men det er vanskeligere å faktisk gjøre det. Likevel – bransjen vår trenger originale tenkere mer enn noen gang. Det å tørre å tenke selv, å ha et eget perspektiv, å ikke bare reprodusere det alle andre gjør – det er det som skiller seg ut på sikt.

– Du må være med i et realityprogram. Hvilket velger du, og hvorfor?

– Jeg vil ikke stå her og kritisere andres TV-vaner – folk ser på det de vil, og det er helt greit. Men jeg så første sesong av Robinson da den kom på svensk TV for omtrent 25 år siden, fordi det var noe nytt. Siden da har jeg ikke sett en eneste reality-serie. Jeg har ett prinsipp for medievanene mine, akkurat som for mat: du blir det du spiser – og det du ser på. Så svaret mitt er at jeg ganske enkelt hadde sagt nei. Det er lov det også.