
Kritikk mot Nasjonalmuseets kommunikasjonspraksis: – Møter stengte dører og mellomledd
Redaktøren for Tidsskriftet Museum mener det er umulig å få et åpent intervju med Nasjonalmuseets direktør – uten kommunikasjonsrådgivere som styrer prosessen. Nå tar hun et oppgjør med det hun kaller lukkede dører, trenering og kontroll. Nasjonalmuseet kjenner seg ikke igjen.

– Som Norges største museum burde Nasjonalmuseet gå foran i å vise vilje til å delta i kritisk dialog. I stedet møter vi stengte dører og mellomledd, sier Ellen Lange.
Hun er redaktør for Tidsskriftet Museum, og hevder at hun i snart ett år har forsøkt å få til et åpent intervju med Nasjonalmuseets direktør Ingrid Røynesdal – uten å lykkes.
– Det er umulig å få snakke alene med direktøren. Kommunikasjonsavdelingen er altfor tett på og styrer intervjuene for mye, sier redaktøren.
Uenige om kontakt og oppfølging
Lange beskriver en praksis der alle henvendelser må gå gjennom kommunikasjonsavdelingen, at spørsmål må sendes på forhånd, og at rådgivere ofte er til stede både før, under og etter samtalene.
– Når jeg ringer andre museumsdirektører i Norge, tar de som regel telefonen selv. Nasjonalmuseet skiller seg veldig ut, sier Lange.
Hun viser til en e-post fra juni i fjor, der hun ba om et portrettintervju – noe kommunikasjonsavdelingen da ga uttrykk for at de ønsket å få til.
– Da forventet jeg at de ville komme tilbake til meg. Vi dekker hele museumssektoren og har ikke kapasitet til å bruke måneder på å forfølge én aktør.
Saken ble først omtalt i Klassekampen.
Nasjonalmuseet avviser at redaksjonen ble trenert, og viser til at direktøren har vært intervjuet av Museum i tre saker det siste året, samt deltatt i en panelsamtale i regi av tidsskriftet under Arendalsuka.

– Vi snakket om et mulig intervju i slutten av juni i fjor og sa at dette skal vi få til. Men vi hørte ikke noe mer før 15. januar i år – og da gjaldt det en annen sak. Intervjuet hun etterlyser kom først på tale 27. mars, sier kommunikasjonsrådgiver Alv Gustavsen.
Lange erkjenner i Klassekampen 11. april at hun kunne mast mer, men står fast på at museet ikke fulgte opp.
Ifølge tall Nasjonalmuseet har delt med KOM24, har direktør Røynesdal vært muntlig intervjuet i mediene omtrent én gang i uka så langt i 2025.
Fikk kort tid – og svar hun mener ikke holdt
Lange hevder hun har minnet museet på ønsket om portrettintervjuet flere ganger. I april i år kom det hun oppfattet som et tydelig avslag. Det skjedde i forbindelse med at Nasjonalmuseet ble kåret til «Årets museum».
– Det var i utgangspunktet en positiv sak, men juryens begrunnelse inneholdt også noen kritiske poeng som jeg ønsket å stille spørsmål om, forteller hun.
Hun hevder at hun så vidt rakk å stille noen av de kritiske spørsmålene før direktøren måtte gå i møte, og at hun da ble bedt om å sende resten på e-post. Svarene som kom tilbake, beskriver hun som utilstrekkelige.
– Det var korte, generiske uttalelser som kunne vært sendt til hvilken som helst publikasjon. Noen av de samme uttalelsene var faktisk også sitert i Kunstavisen. Jeg påpekte at dette er grunnen til at vi foretrekker å snakke muntlig – for å få reelle svar på det vi faktisk lurer på.
Nasjonalmuseet gir en annen fremstilling av hendelsen.
– Hun fikk muntlig intervju. Jeg forklarte at det var en hektisk dag, men vi fikk til ti minutter på telefon. Det var i utgangspunktet i orden, sier Gustavsen.
Han avviser at Lange ble bedt om å sende spørsmålene på e-post, og sier at han etter samtalen sendte henne noen sitater han håpet hun kunne bruke.
– Ikke avtalt, mener museet
Da Museum sendte saken til sitatsjekk, reagerte Nasjonalmuseet på én formulering: Lange hadde skrevet at et nytt intervju med direktøren var avtalt.
– Hun hadde skrevet inn i saken at et kommende intervju var avtalt. Det var det ikke, sier Gustavsen.
Ifølge Lange fikk hun da beskjed om at museet «skyver på» og «avventer» intervjuet, med henvisning til at det bare er ni måneder siden forrige lengre intervju med Røynesdal.
– Jeg svarte: «Hva mener du med å skyve på og avvente? Eller er det slik å forstå at museumssektorens fagblad, etter å ha forsøkt i nesten ett år å få til et portrettintervju med Nasjonalmuseets direktør, nå får et nei?»
Hun viser til at det forrige intervjuet, som museet henviste til, handlet om Israel–Gaza-konflikten – ikke om museets rolle og samfunnsmandat, som hun ønsket å diskutere i portrettintervjuet.
Etter dette tok hun kontakt med Klassekampen. Kritikken ble først omtalt der, og senere fulgt opp av kulturredaktør Bernhard Ellefsen i Morgenbladet, som beskrev museets kommunikasjonspraksis som et «grunnleggende antagonistisk forhold til mediene».
Avviser skriftlig policy
Lange forteller at hun ved flere anledninger har opplevd at Nasjonalmuseet foretrekker skriftlige svar fremfor muntlige intervjuer – noe hun mener gjør det journalistiske arbeidet vanskeligere.
Det mener Nasjonalmuseet er direkte feil:
– Det er ikke riktig. Vi jobber med alle medier på den måten som passer best. Noen ganger ønsker journalister bare et kort sitat, andre ganger ønsker de lengre samtaler. Vi strekker oss så langt vi kan, men vi må også håndtere at en toppleder som Ingrid Røynesdal ikke kan stille til intervju hele tiden, sier Gustavsen.
Han avviser også at museet forsøker å styre vinklingen på saker.
– Når vi spør hva en henvendelse gjelder, er det for å forstå hvilken del av vårt store fagområde det dreier seg om – kunst, arkitektur, design eller virksomhetsdrift. Det er naturlig å avklare anledningen, men vi ber ikke om å få styre vinklingen, sier han.
Gustavsen understreker at kommunikasjonsavdelingen bistår i pressearbeidet på samme måte som i andre store organisasjoner.
– Nasjonalmuseet har 435 ansatte. Kommunikasjonsressurser i store organisasjoner jobber for å hjelpe både journalister og kollegaer som uttaler seg til presse. Vi avtaler og bistår i disse prosessene og derfor går også oppfølging og sitatsjekker via oss.
Nasjonalmuseets kommunikasjonsavdeling har rundt 15 ansatte, men ifølge Gustavsen er det kun et mindretall som har pressehåndtering som hovedoppgave.
– Det irriterer meg
Lange sier hun ikke kjenner seg igjen i museets forklaringer.
– Det gjør meg irritert at Gustavsen stiller seg så ekstremt uforstående. Han vet utmerket godt hvordan prosessen har vært. Det har vært en lang og slitsom e-postkorrespondanse hver gang vi har forsøkt å få til intervju, sier hun.
Museet viser på sin side til en e-post fra januar, der Lange takket for intervju:
«Takk for hyggelig samtale torsdag – det var veldig sporty av deg, Ingrid, å stille til intervju på så kort varsel.»
Lange reagerer også på at museet bruker Retriever-tall som dokumentasjon på intervjudeltakelse. Hun hevder at sitatene de får tilsendt, ofte er så generelle at de fremstår som utformet av kommunikasjonsavdelingen.
– Sitatene er sikkert godkjent av direktøren. Men jeg kjenner at det irriterer meg likevel, for det er ikke det vi kaller intervju. Det er ikke debatt og dialog – det er kontroll, sier Lange.
Intervju blir likevel noe av
Etter lang tids dialog er det nå avtalt et intervju mellom direktøren og tidsskriftet i starten av juni.
– Mai er en hektisk måned for oss, med mange utstillingsåpninger og mye reisevirksomhet, men vi har landet en dato for intervju med Museum ganske snart, så dette løser vi, sier Gustavsen.
Lange håper det kommende møtet blir en reell samtale – uten mellomledd.
– Jeg håper at det kan gjennomføres som et personlig møte uten kommunikasjonsrådgivere til stede, slik det er vanlig i museumssektoren, sier hun.
Hun understreker at målet er en åpen samtale om museets samfunnsrolle.
– Museet sier i sine uttalelser at de er opptatt av debatt og dialog. Da må de også vise det i praksis.
Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@kom24.no