Bjørn Lyster slutter etter 25 år i UNE: – Man skal ikke bli populær

– «Hvorfor ansatte du meg?», spurte jeg Terje Sjeggestad, som var min første direktør i UNE.

Bjørn Lyster hadde lurt litt på hvorfor han fikk jobben som kommunikasjonssjef, så han valgte å spørre rett ut. Han visste jo at det var flere andre kompetente søkere til stillingen.

– «Du var den eneste som sa imot meg på jobbintervjuet», svarte Terje meg. Han var opptatt av det, og ville ikke være omringet av «ja-mennesker». Ikke alle sjefer tenker på den måten.

Må kunne si fra

Lyster har nå jobbet i Utlendingsnemnda (UNE) siden 2001. Han blir emosjonell når han snakker om de første årene og sin tidligere sjef.

– Jeg blir rørt nå, for det var en veldig fin tid. Terje og jeg kunne ha så mange knallharde diskusjoner. For selv om han likte å bli sagt imot, var det jo ikke sånn at han gikk med på alt. Jeg måtte overbevise han, sier Lyster.

Dette har han også vært opptatt av når han selv er leder. Kommunikasjonsenheten i UNE har vokst litt på disse 25 årene, og han er nå sjef for fem ansatte.

– Jeg vil bli konfrontert hvis det er noe. Men de må også takle at jeg ikke alltid er enig. Sånn har jeg vært overfor mine sjefer, både i UNE og i andre jobber. Man skylder folk å reflektere over det de sier.

– Du har ikke vært redd for å være plagsom for ledelsen?

– Jeg har vært plagsom. Man skal ikke bli populær som kommunikasjonsmedarbeider.

Lojalitet

Lyster er engasjert når han snakker. Dette temaet er viktig for han. 

Han har hele tiden sett på det som sin oppgave å være «prinsipielt bekymret», som innebærer å alltid stille spørsmål ved forsvarligheten i det de gjør.

– Synes du kommunikasjonsfolk kan være litt for opptatt av å bli likt internt?

– Det er blandet. Mange har den riktige innstillingen, og er veldig lojale mot alle idealene i statens kommunikasjonspolitikk. Det er bra. Jeg hører til den gruppen.

– Også er det andre som gjør jobben sin i staten altfor likt det å jobbe i en privat virksomhet. Hvor du tenker at du kun jobber for rene virksomhetsmål og for at virksomheten skal lykkes med disse, sier han.

Han mener at staten grunnleggende sett er til for befolkningen, og at det til sjuende og sist er de man går på jobb for.

– Kommunikasjonsfolk i det offentlige må aldri miste samfunnsperspektivet. Én av de tingene jeg aldri har vært opptatt av, er å jage et godt omdømme eller at vi skal forsøke å bli mer populær enn det til enhver tid har vært grunnlag for.

Vanskelige saker

UNE behandler klager på vedtak fra Utlendingsdirektoratet, for eksempel når det handler om saker om hvem som skal få bli i Norge eller sendes tilbake til hjemlandet sitt.

Jobben til Lyster og de andre på kommunikasjon er i stor grad å forklare hva som ligger til grunn når avgjørelser blir tatt.

– Vi sier hvordan regelverket er blitt brukt, men vår oppgave er ikke å forsvare politikken. Det er sånne ting som har gjort dette feltet spennende og givende å jobbe med.

– Men hvis det kommer sterke reaksjoner, som det ofte gjør i slike betente saker. Hvor vanskelig er den jobben da?

– Det er veldig lett når man først har kommet inn i det. Vi skal ikke bry oss om hvem som liker eller ikke liker en avgjørelse. Vi skal bidra til en faktabasert samfunnsdebatt som foregår på riktig grunnlag, sier Lyster.

Han ble kastet rett ut i det da han startet i jobben. Ved årtusenskiftet var UNE helt nyopprettet, og de fikk blant annet inn flere klager på saker som omhandlet flyktninger fra Kosovo i forbindelse med Kosovokrigen.

Når krigen i Ukraina en dag tar slutt, tror Lyster at det vil komme mange lignende saker.

På spørsmål om hva som har vært vanskeligst med å kommunisere for UNE gjennom de 25 årene, blir det stille en liten stund.

– Det er en del utfordringer som vi aldri blir helt ferdige med, sier han etter å ha tenkt seg om.

– Det vil alltid komme mediesaker om enkeltmennesker som har kommet til Norge som asylsøkere, og som har vært lette å integrere. Kanskje har de fått seg en jobb og blitt godt likt i lokalsamfunnet sitt. Det å få fram at det ikke betyr noe som helst for om de får bli eller ikke, det er vanskelig.

Det kan også være utfordrende i saker om folk som mange ikke vil ha her, forteller han.

– «Drittsekker» kan også trenge beskyttelse. Men hvis du sammenligner ulike saker uten å vite hva vurderingene handler om, blir det vanskelig å forstå hvorfor noen må reise hjem mens andre blir værende i Norge, sier Lyster.

Avslutter med konsert

Når han nå pensjonerer seg, blir det mer tid til andre ting. Tidligere har han vært norgesmester i idretten petanque, og han har en kjærlighet for musikk.

Før han slutter i jobben sin 1. juli, skal han den 10. juni holde konsert på Herr Nilsen i Oslo. Der vil det nok dukke opp mange kjente fjes.

– Man skal ha noen sånne overgangsriter her i livet. Det å konfirmere seg er jo et eksempel på det. Eller russetida. For meg blir dette en takk og farvel til det å være i fast kommunikasjonsjobb.

Kommunikasjonsfolk i Oslo drar fra på lønnstoppen