Hvilken rolle spiller fotografiet i en KI-generert verden?

Betyr det egentlig noe om et bilde er ekte, så lenge det forteller historien man vil formidle? 

Jeg er utrolig glad for at Nordiske Mediedager 2024 stiller spørsmål og inviterer til debatt. Og for at jeg på vegne av Pressefotografenes klubb, fikk lov til å bidra inn med noen refleksjoner om troverdighet, formidling og viktigheten av fotojournalistikken i virkelighet som oversvømmes av falsk informasjon.

Et journalistisk fotografi, skal og må alltid være ekte. Vi må aldri kødde med troverdigheten. Det er det viktigste vi har. Derfor mener jeg at fotorealistiske KI-bilder overhodet ikke hører hjemme på journalistiske flater.

Vi som journalister og fotojournalister har et ansvar om å jobbe hardt for å bevare det journalistiske fotografiets troverdighet. Og i disse tider må vi nok være ekstra beinharde. Vi må stenge døren for tvilen med å stenge døren for KI-« bilder».

Fotojournalistikk fungerer som et troverdig vitne til hva som skjer i verden og samfunnet vårt. 

Fotojournalistens integritet og ansvar spiller en stor rolle i å gi kontekst til betrakteren og bidra til å skape en bedre forståelse. Da må vi ha enormt tydelige skiller mellom fiksjon og fakta.

Det er en grunn til at det heter at bilder lyver ikke. Eller at å se med egne øyne er et begrep. Som journalister er vi lesernes øyne utad. Vi skal fortelle de vi faktisk og objektivt ser. Det er vår leserkontrakt, nedfelt i Vær varsom-plakatens 4.11. 

Fotografiet i journalistikken MÅ være synonymt med et øyenvitne. Som journalister må vi heller ut å gjøre jobben vår, enn å falle for fristelsen til å prompte seg til snarere veier.

For å være gode formidlere må vi være til stede og oppleve. Fotojournalistikk skaper forståelse, belyser urett og er ekstremt viktig for dokumentasjonen av samtiden, fortiden og for fremtiden. 

KI-genererte fotografier er ikke fotografier. Og i alle fall ikke journalistikk. Punktum, punktum, punktum.

Før bildene, ville man ikke se at det var en krig i Vietnam, man ville ikke tro på klimakrisen. Bildene var og er det som gjennom historien har åpnet øynene våre når verden har hatt et behov for å våkne. Tiananmen Square-massakren i bilder, viste verden hvilken brutalitet de kinesiske styresmaktene opererte. 

I nyere tid; de groteske bildene av grusomhetene begått mot menneskene i Butsja, ødeleggelsene og de sivile tapene i Gaza. Listen er lang. Altfor lang.

Hvis vi gir rom for tvilen om at journalistiske bilder ikke er ekte, taper demokratiet.

Bransjen vår/vi, må fortsette å kjempe kampen for å stille tydeligere standarder til merking, verifisering og åpenhet. Det vet jeg at gjøres over hele linja.

Jeg heier høylytt på all den spennende jobben som gjøres og ser lyst på fremtiden, selv om jeg håper at alle fortsetter å tenke seg om tre ganger før de faller for fristelsen ved å generere en KI-illustrasjon.

De små mediehusene er taperne i KI-kappløpet

Jeg heier også høylytt på KI som verktøy, alt det kan gjøre mulig, vil kunne forenkle og allerede brukes til journalistisk. Det har forandret den kreative prosessen.

Et promptografi vil likevel aldri kunne fortelle mer enn 1000 ord, fordi det aldri vil være ekte.

Jeg ser lyst på fotografiets rolle i fremtiden. Det er viktigere enn noensinne å dokumentere virkeligheten – ikke illustrere den.

———————————————-
Teksten ble først lagt ut på Andersens Facebook-profil, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.