MENINGER:
Årets påskekrim?
«Hvordan få jobb uten erfaring når du ikke får erfaring uten jobb», lurer Kristoffer Alderin på i dette innlegget.
For mange studenter i markeds- og kommunikasjonsbransjen er dette den egentlige påskekrimmen: Hvordan få jobb uten erfaring, når du ikke får erfaring uten jobb?
Hvert år skal anslagsvis 1 000–2 000 nyutdannede fra markeds-, kommunikasjons- og beslektede fag prøve å finne veien inn i arbeidslivet. Konkurransen er høy. Da blir erfaring, referanser og relasjoner ofte det som skiller dem som får foten innenfor, fra dem som blir stående på utsiden.
Det er ikke et nytt problem. Men jeg ble likevel overrasket over hvor tydelig behovet faktisk er.
Denne uken la jeg ut et innlegg på LinkedIn om at vi i Stendi ønsker å bruke arbeidet med Drømmehelgfestivalen som en læringsarena for studenter innen marked og kommunikasjon.
På under ett døgn kom det over 40 henvendelser fra studenter som ønsket muligheten. Det sier noe om hvor mange som leter etter mer enn gode råd. De leter etter en reell inngang.
Det er også grunnen til at jeg skriver dette. Ikke først og fremst for å rekruttere flere, men som en oppfordring til en bransje som ofte sier at vi trenger nye talenter, uten å være like flinke til å gi dem en vei inn.
Vi liker å tro at bransjen vår er fremoverlent. At vi ser potensial. At vi heier på unge folk med energi, idéer og gjennomføringskraft. Men i praksis stiller vi ofte med en inngangsbillett mange ikke har hatt mulighet til å skaffe seg: erfaring.
Det skaper et paradoks som er vanskelig å komme seg ut av. Du trenger erfaring for å få jobb. Men du får ikke jobb fordi du mangler erfaring.
For noen løses dette gjennom praksisplasser, deltidsjobber eller nettverk. For mange andre gjør det ikke det. Da kan avstanden mellom studier og arbeidsliv bli større enn den burde være.
Jeg mener flere i vår bransje bør ta dette på alvor.
Mange i bransjen gjør allerede mye bra. Det finnes gode praksisordninger, trainee-løp, studentprosjekter og ledere som tar seg tid til å åpne dører. Poenget er ikke at ingen gjør noe, men at behovet er større enn tilbudet.
Dette betyr ikke at alle selskaper må lage omfattende talentløp. Men flere av oss kan åpne noen dører og invitere studenter inn i prosjekter. Vi kan la dem jobbe tett på fagmiljøer, se hvordan idéer utvikles, hvordan planer justeres underveis, og hvordan man måler om arbeidet faktisk virker.
I Stendi bruker vi arbeidet med landets største festival for barn og unge med nedsatt funksjonsevne, i samarbeid med Tusenfryd, som en slik arena.
Ikke fordi det løser et strukturelt problem alene, men fordi det er en konkret måte å bidra på.
Festivalen er et stort og sammensatt prosjekt, med mange aktører, høye ambisjoner og et tydelig formål. Nettopp derfor er det også en god læringsarena. Studentene får ikke en pyntet case, de får reelle oppgaver, avveininger og konkret erfaring.
Og det er kanskje det viktigste poenget: Erfaring handler ikke bare om linjer på CV-en. Det handler om å forstå hvordan faget faktisk fungerer når det gjelder. Om å få referanser og bygge relasjoner eller å få den første muligheten som gjør at neste dør er litt enklere å åpne.
Hvis vi mener alvor når vi sier at vi heier på de unge, må vi også være villige til å være en del av løsningen. Ikke bare ved å etterspørre ferdige kandidater, men ved å bidra til at de faktisk får bli det.
