Dramatikk i Nobels fredspris:
– Du kan ikke forberede deg på å ikke vite om prisvinneren din lever
I tolv timer hørte Erik Aasheim, medie- og kommunikasjonssjef for Nobels fredspris, ingenting. Ikke fra María Corina Machado. Ikke fra familien hennes. Da årets fredspris skulle deles ut, sto han midt i et drama med liv og død, verdenspressen og en prisvinner på flukt.
Publisert
Da Nobelinstituttet ringte María Corina Machado og gratulerte henne med fredsprisen 10. oktober, var hun tydelig: Hun ønsket å komme til Oslo.
Men med en farlig sikkerhetssituasjon i hjemlandet Venezuela og et aktivt reiseforbud hengende over seg, ble det raskt klart at reisen kunne bli livsfarlig.
– Hun sa med en gang at det kom til å bli farlig. Og det ble det, sier Erik Aasheim, medie- og kommunikasjonssjef for Nobels fredspris og Det Norske Nobelinstitutt.
Instituttet måtte planlegge to løp: ett med prisvinner til stede, ett uten.
– To dager før seremonien var vi ganske sikre på at reisen var i gang. Men så ble det helt stille. I tolv timer hørte vi ingenting. Ikke fra henne. Ikke fra familien. Vi var ærlig talt redde for at hun var blitt drept på veien.
150 journalister – null svar
Samtidig florerte ryktene. Machado var observert i New York. I Madrid. I Oslo – der hun angivelig lå i skjul på Grand Hotel.
– Det var ekstremt intenst. Vi visste ingenting, og da kan du heller ikke late som, sier Aasheim.
Over 150 akkrediterte journalister var på plass i Oslo og krevde svar.
– Jeg skjønner det veldig godt. Det var meldinger hele tiden. Men vi jobbet også tett med PST, Oslo-politiet, UD, NRK og rådhuset. Alle hadde et enormt informasjonsbehov, men vi hadde ingenting å gi.
Pressekonferansen 9. desember ble utsatt og deretter avlyst. Frustrasjonen blant journalistene økte.
Dagen etter, selve dagen for prisutdelingen, kom endelig et livstegn. Først en kort melding til datteren. Så fikk instituttet et telefonnummer.
– Da ringte Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, henne. Hun var på mellomlanding og skulle dusje. Vi hadde avtalt å ringe to timer før seremonien. Det ble én.
Aasheim hadde en opptaker i lomma, men manglet mikrofon. Tre minutter før måtte han løpe ned sju etasjer på Grand Hotel, kaste seg over spansk TV og be om å låne en.
– Så fikk vi koblet på, ringt opp, og hun sa: «Dear Jørgen, I’m safe, I’m on my way to Oslo.» Vi kjørte det ut på alle kanaler. Jeg så at én av delingene på SoMe var blitt sett 23 millioner ganger. Et annet sted hadde den fått 154 000 likes. Det var helt koko – og endret hele stemningen under seremonien, da vi visste at hun var trygg og på vei til Oslo.
Nattens store øyeblikk
Machado rakk aldri selve seremonien. Det var datteren Ana Corina Sosa Machado som mottok prisen på vegne av sin mor.
– Da kunne hun holde talen og si: «Mamma er trygg». Det ble et sterkt øyeblikk.
Men dramaet var ikke over. Utover kvelden steg temperaturen. Et privatfly nærmet seg Oslo – over 50 000 satt og fulgte med på flyradaren. Grand Hotel ble fylt til randen.
– De sier det aldri har vært så mange mennesker inne i resepsjonen. Journalister, fotografer, venner – alle ventet. Men vi visste fortsatt ikke når hun ville komme, og kunne ikke si noe, sier Aasheim.
Først klokken halv tre på natten gikk Machado ut og hilste på folkemengden i Karl Johans gate.
– Det var et ekstremt sterkt øyeblikk. Hun var lykkelig, og det var vi også. Det ble klemmer, tårer og de sterkeste bildene pressen kunne få.
BBC hadde ventet i tolv timer på intervju. Det ble gjennomført like før soloppgang. NRK fikk sitt klokka fire. Aasheim sovnet etterpå.
En foreløpig analyse fra et spansk mediebyrå viser at dekningen av årets fredspris har vært enorm: Over 2 millioner mediesaker genererte mer enn 4 milliarder visninger og 45 millioner interaksjoner på verdensbasis.
Mellom livsfare og verdenspressen
Machado hadde pådratt seg et brudd i ryggen under flukten fra Venezuela, og ble behandlet på Ullevål sykehus. Nå er hun ute av landet – men hvor hun er, vet ingen.
– Jeg vet det ikke, og jeg vil heller ikke vite det. Hun har en pris på hodet. Regimet vil drepe henne. All informasjon som kommer ut, kan i verste fall koste henne livet, sier Aasheim.
Sikkerhet gikk foran alt. Men kommunikasjonsjobben sto aldri stille.
– Når liv og død er en del av bildet, da er det helt andre hensyn som gjelder enn presseplaner og forventninger.
Med bare åtte ansatte på hele Nobelinstituttet ble behovet for ekstra ressurser raskt prekært.
Aasheim fikk derfor med seg flere frivillige kommunikasjonsfolk, blant dem Marte Ramborg fra Spoon og Benedicte Brinchmann Eie fra Corporate Communications – som trådte inn som presseassistenter under Nobel-uken.
– Det var helt avgjørende. Jeg hadde plutselig ansvar for 150 journalister på rådhuset, samtidig som det kom fire presidenter fra Latin-Amerika med sine egne, omfattende PR-team. Det er umulig å være én person på fire steder samtidig.
Og det var ikke hvilke som helst statsledere som dukket opp.
Presidentene fra Panama, Paraguay, Ecuador og Argentina, alle høyreorienterte og nære allierte av Donald Trump, kom med kravstore medieteam og forventninger om full tilgang og dekning.
– De er vant til full tilgang. Men vi måtte sette grenser. Og samtidig sørge for at de fikk det de trengte. Det var fulltidsjobb å serve dem.
– Det mest krevende jeg har gjort
Dagen etter prisutdelingen ledet Aasheim det direktesendte Nobel Peace Prize Forum – på NRK og internasjonale TV-kanaler.
– Jeg hadde sovet i to timer natt til torsdag, og sendingen gikk globalt. Mange millioner så den. Heldigvis hadde jeg Norges beste sminkør som kunne trylle litt.
Med over 35 års erfaring som journalist, programleder, podkastskaper og forfatter – har han ledet utallige direktesendinger. Men ingenting kunne måle seg med årets fredsprisutdeling.
– Du kan forberede deg på mye. Men du kan ikke forberede deg på å ikke vite om prisvinneren din lever.
Etter dager preget av usikkerhet, press og søvnmangel, oppsummerer han Nobel-uken slik:
– Ekte. Dramatisk. Kaotisk. Og uten tvil det mest krevende, og mest meningsfulle, jeg har gjort. Det satte seg i kroppen.
