VG reagerer på Equinors mediekontroll: – Nærmest total

Da VG jobbet med Melkøya-granskningen, møtte journalistene et av Norges mest ressurssterke kommunikasjonsapparater.

I metoderapporten som nå vurderes av SKUP-juryen, beskriver VG et selskap med rundt 150 ansatte i informasjonsavdelingen og et «mannskaps-, makt-, og informasjonsovertak».

Resultatet, ifølge journalistene: ansatte som var redde for å snakke.

– Nærmest total kontroll

Det VG beskriver som kildearbeidets største friksjonspunkt, var Equinors interne instruks om at alle pressehenvendelser skal rutes videre til kommunikasjonsavdelingen.

«Likevel har vi opplevd kontrollen Equinor har over sine ansattes kontakt med pressen som nærmest total», heter det i rapporten. 

Markus Tobiassen er en av journalistene bak VGs Melkøya-prosjekt.

– Equinor har veldig tydelige kommunikasjonsretningslinjer. Det er ganske klare linjer på hvem som skal uttale seg, sier han til KOM24. 

Han understreker at praksisen ikke er unik for Equinor, men vanlig i store selskaper – samtidig som det får konsekvenser for journalistikken.

– Andre selskaper kan gå enda lenger og i praksis hindre ansatte i å snakke med pressen. Henvendelser skal gjerne gjennom kommunikasjonsavdelingen og klareres. I utgangspunktet vil det kunne gjøre det vanskeligere og mindre fritt.

Kun ytterst få ansatte skal ha vært villige til å snakke uten at det på forhånd var avklart med kommunikasjonsavdelingen.

– Vi har respekt for at det er Equinors tilnærming, men vår tilnærming er en annen. Ansatte har lov til å delta i debatter om sine arbeidsplasser – ytringsfriheten er veldig vid i Norge.

VG valgte derfor i flere tilfeller å kontakte ansatte direkte – og skal ha fått reaksjoner fra selskapet på det.

– Vi har ulike roller og ulike innfallsvinkler. Det kan gjøre at man blir uenig om akkurat det, men man kan være uenig på en måte hvor man samtidig har respekt for hverandre, sier Tobiassen. 

VG mener dette var nødvendig for å gi reell samtidig imøtegåelse:

– En grunn til at vi ofte mener det er nødvendig å kontakte folk direkte, er at det handler om å gi dem mulighet til å forsvare seg og gi sin versjon. Det er ikke alltid en ansatts interesser er hundre prosent sammenfallende med selskapets, sier han.

For øvrig opplevde journalistene at Equinors størrelse og ressurser skapte en egen utfordring: var spørsmålene upresise eller inneholdt gale premisser, var det enkelt for selskapet å rydde dem unna – uten at VG kom nærmere svaret de egentlig jaktet på.

– Vanlig praksis

Informasjonsdirektør Sissel Rinde i Equinor avviser at praksisen er problematisk.

– Vi ber om at mediehenvendelser går via kommunikasjonsavdelingen, for å sikre at informasjonen som gis er fullstendig og korrekt. Dette er vanlig praksis for større selskaper, sier hun til KOM24.

Rinde understreker at ansatte har full ytringsfrihet og at skillet handler om å uttale seg på egne vegne versus på vegne av selskapet – et selskap med 25 000 ansatte og et bredt nettverk av partnere og underleverandører.

– Vi ønsker at folk bruker stemmen sin både internt og, når det er naturlig, også eksternt, legger hun til. 

Samtidig vektlegger informasjonsdirektøren nødvendigheten av god koordinering: 

– Vi mottar en rekke mediehenvendelser hver dag og det er viktig for oss at dialogen blir håndtert på en profesjonell og effektiv måte.

På spørsmål til VG om de opplevde at Equinors ansatte i praksis hadde mulighet til å bruke ytringsfriheten sin, svarer Tobiassen nyansert:

– Det krever et visst mot når retningslinjene er som de er. Svaret er både ja og nei. Det er de ansatte selv som best kan svare på det, men en sånn policy kan vanskeliggjøre det.

Frykt blant ansatte

VG beskriver også at flere arbeidere vegret seg for å snakke med journalistene. Flere skal ha fryktet at de kunne miste jobben og aldri få arbeid i bransjen igjen dersom de uttalte seg offentlig.

Det gjorde kildearbeidet uvanlig krevende, ifølge rapporten.

På spørsmål om fryktkulturen VG beskriver, er informasjonsdirektøren nøye med å presisere hvem det gjelder.

– VG har ikke rapportert om frykt blant Equinor-ansatte, men blant leverandøransatte som arbeider for Equinor i høyaktivitetsperioder, sier Rinde. 

Hun erkjenner likevel at selskapet ikke har lyktes godt nok med å bygge en åpen sikkerhetskultur, og viser til at flere tiltak er innført i etterkant.

– Vi jobber for en åpen sikkerhetskultur. Det innebærer at alle som jobber ved våre anlegg, uavhengig av arbeidsgiver, skal kunne si fra om utrygge forhold eller sikkerhetsrisiko, uten frykt for negative konsekvenser.

– Granskingsrapportene våre etter hendelser på Melkøya viser at vi ikke har lykkes godt nok med dette og det har vi tatt tak igjennom flere tiltak som er innført.

Gir også ros

Tobiassen understreker at møtet med Equinors kommunikasjonsapparat ikke var entydig negativt.

– Vi opplevde dem som proffe og ryddige. Det er ikke alltid vi journalister har den opplevelsen av kommunikasjonsavdelinger, sier han. 

Samtidig peker han på at forholdet mellom journalistikk og kommunikasjon alltid vil innebære ulike roller og interesser:

– Vi har ulike roller, og det er også ulikt hvordan kommunikasjonsavdelinger oppfatter sin rolle – hvem de er der for og hva de er til for. Der opplevde vi at Equinor hadde en ganske ryddig innstilling til hva den avdelingen er til for, og at en del av det også handler om å bidra med informasjon til offentligheten.

Ifølge VG deltok kommunikasjonsavdelingen ikke i mistenkeliggjøringen av arbeiderne.

– Equinor er fullt ut støttende til en fri og sannhetssøkende presse. VG har avdekket forhold vi skulle ønske vi hadde avdekket selv, sier informasjonsdirektøren. 

Selskapet deler opplevelsen av at dialogen har vært ryddig.

– De har stilt mange og detaljerte spørsmål. Kommunikasjonsavdelingen har hjulpet dem med å navigere i en stor og kompleks virksomhet og bidratt til at VG fikk intervjuer med relevante kilder og tilgang til informasjonen som ble etterspurt, sier Rinde. 

Byråleder om ny rapport: – Viktig for alle kom-direktører å forstå