Hva Es­pen Tei­gen kan lære av hun­der

Som tidligere hundeeier og muslim ble jeg skikkelig irritert når leste hva Espen Teigen klarte å lire av seg på X.  

Han skrev: «Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er det ikke et vanskelig valg.» 

Debatten er importert fra X i USA, der den republikanske kongressmannen Randy Fine skrev «I choose my dog» som en respons på en uttalelse fra lederen av en palestinsk-amerikansk gruppe. Hun uttalte at hunder har en plass i samfunnet, men ikke som innendørs kjæledyr, og at de anses som urene dyr. 

Det kan se ut som Teigen henter inspirasjon fra sine ytre høyre-forbilder i USA, hvor man bevisst konstruerer overdrevne og polariserende scenarioer for å flytte grensene for hva som anses som akseptabelt å si i offentligheten. Som om vi faktisk står overfor et valg mellom hunder og muslimer i dette landet. 

I statsvitenskapen finnes det et begrep for dette: Overton-vinduet. Det beskriver hvordan det politisk tenkelige kan forskyves ved å lansere ekstreme eller absurde påstander, slik at det som tidligere var utenkelig, gradvis fremstår som normalt.

Når man rammer inn debatten som et nullsumspill mellom mennesker og dyr, handler det ikke om hunder. Det handler om å teste hvor langt språket kan strekkes før vi reagerer. 

Og det bør vi reagere på. 

La meg begynne et annet sted, jeg lover å holde meg til hunder, for politikk kan jeg ikke noe særlig om.  

Jeg har holdt hunder i snart 20 år. Ulike raser, ulikt temperament, ulike størrelser, ulike farger og ulike behov. I løpet av disse årene har jeg møtt brune, gule og hvite mennesker som er redde eller skeptiske til hunder.

Slår alarm om mangfold i bransjen: – Det går for sakte

I gaten der jeg bor, er det nesten bare etnisk norske. Jeg vil anslå at et sted mellom 15 til 20 prosent er skeptiske til hunder. Noen liker dem ikke og vil helst ikke hilse, og noen er redde. Noen vil ikke passere oss i oppgangen engang. Det er helt greit, og noe jeg aldri har tatt meg nær av, men jeg prøver heller å gjøre det minst mulig ubehagelig for dem som kan være redde.   

Betyr det at jeg drar alle nordmenn under én kam? At jeg mistenkeliggjør hele gruppen kollektivt? At jeg antyder at de representerer en trussel mot hundehold i nabolaget? 

Selvfølgelig ikke. 

Jeg mistenkeliggjør dem heller ikke og påstår ikke at de krever særregler, selv når jeg får skylden for hundelorten en annen hundeeier har etterlatt. 

Ja, det finnes muslimer som er skeptiske til hunder. Akkurat som det finnes mennesker i andre kulturer, religioner og livssyn som er det. Noen av teologiske grunner, noen av kulturelle, og andre av helt praktiske årsaker. Kontekst betyr noe. 

Individuelle preferanser er ikke det samme som en kollektiv trussel. Det burde være mulig å holde to tanker i hodet samtidig.  

Å fremstille muslimer som dyrehatere er ikke bare unyansert, det er direkte feil og hatefullt.  

Når kritikk av enkeltes preferanser glir over i mistenkeliggjøring av menneskers eksistens, er vi fort i identitetspolitikk land - i dette tilfellet importert direkte fra USA.  

Og her ligger ironien. 

Hunder er konsekvent bedre enn mange politikere til å være inkluderende. I hundeparken leker rottweilere, bulldoger, pudler og terriere sammen. Dette er hunder som ser ut som de kunne vært fra forskjellige planeter. De vurderer ikke hverandre ut fra opprinnelsesland, farge på pelsen, eller sosial bakgrunn. De bryr seg om hvordan du oppfører deg, ikke hva du heter eller hvor du kommer fra.

Ved å tegne opp et bilde av sivilisasjonskrise knyttet til innvandring, kriminalitet eller kulturelt forfall – eller i dette tilfelle hunder, normaliseres et språk som splitter mer enn det opplyser. 

Jeg mener vi i Norge bør holde oss for gode til den typen politisk strategi. 

Der har Espen Teigen noe å lære.

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.

Bransjen leter etter kompetansen som allerede finnes på huset