Er det noe koronapandemien har vist oss, så er det viktigheten av tydelig, presis og målrettet kommunikasjon. Dessverre bidrar mengden kommunikasjonskanaler til å forvirre mer enn å opplyse.
Er det noe koronapandemien har vist oss, så er det viktigheten av tydelig, presis og målrettet kommunikasjon. Dessverre bidrar mengden kommunikasjonskanaler til å forvirre mer enn å opplyse.

Kanalkaos i koronaens tid

Er det noe koronapandemien har vist oss, så er det viktigheten av tydelig, presis og målrettet kommunikasjon. Dessverre bidrar mengden kommunikasjonskanaler til å forvirre mer enn å opplyse.

Publisert

Vi er et lite land. Likevel må jeg som innbygger forholde meg til uhorvelig mange kommunikasjonskanaler- og flater for å forstå hvordan jeg til enhver tid skal forholde meg til smittevernsreglene. Vi har nasjonale tiltak, lokale tiltak og attpåtil regionale tiltak. Riktignok har jeg mellomfag i statsvitenskap, mastergrad i journalistikk og 15 år i kommunikasjonsbransjen, men selv jeg lar meg forvirre.

Forrige uke tenkte jeg det var på tide å oppdatere meg på påskereglene. Kan jeg dra til fjells? Kan jeg være sammen med venner og familie i hagen? Og hva er egentlig et arrangement? For å guide meg i jungelen oppsøkte jeg Helsenorge.no, FHI.no, Helsedirektoratet.no, oslo.kommune.no og etter hvert også lovdata.no. I tillegg til en solid dose scrolling på aftenposten.no og VG.no. Nyttårsløftet om å redusere scrolling, kan jeg se langt etter.

Alle overnevnte offentlige nettsider har informasjon om korona. Mye informasjon, tydelig påvirket av jurist-lingo. Ingen av nettsidene har samme oppsett. Navigasjonen varierer. Mange av dem linker til hverandre – jeg kastes frem og tilbake. Jeg leser nasjonale regler og tror et øyeblikk at jeg har sett lyset, men blir plutselig usikker. Jeg bor jo i Oslo – var det ikke noen som sa at hvis lokale regler er strengere enn de nasjonale, så er det lokale regler som trumfer. Eller var det motsatt? Jeg søker og scroller, men finner ikke kilden. Så jeg gir opp. Tålmodigheten min er like dårlig som min evne til å overholde nyttårsløfter.

Statsviter-nerden i meg synes det er spennende å observere maktstrukturer i offentlig sektor, men privatpersonen i meg har ikke behov for å forholde meg til den organisatoriske rangen mellom FHI, direktorat, departement og kommune. Beklager Nakstad, men jeg gir blanke i hvem som har ansvar for hva, bare jeg får svar på det jeg trenger å vite for å være trygg. Gi meg ett sted der jeg som privatperson kan finne alt jeg behøver å vite om korona og smittevernsregler.

For noen år siden deltok jeg på en kommunikasjonskonferanse. Tilfeldigvis havnet jeg på lunsjbord med en rekke webredaktører fra flere norske kommuner. Noen av redaktørene kunne stolt fortelle om lansering av flotte nye websider. Andre igjen mumlet beskjemt om hauggamle publiseringssystemer og utdaterte websider. Idealisten i meg spurte hvorfor de ikke samarbeidet om utvikling av kommunale websider – det var vel ingen grunn til at hver kommune der ingen skulle tru at nokon kunne bu, skulle finne opp hjulet på nytt. Webredaktørene så forferdet på meg, som om jeg hadde sagt det unevnelige. Å samarbeide om webutvikling var utenkelig.

Jeg får samme følelse når jeg ser floraen av offentlige websider som strømmer over av velmente koronapåbud, forbud og anbefalinger. Valgfriheten synes uendelig. Men jeg ønsker ikke valg – jeg ønsker tydelige råd. Fra utsiden skaper dette forvirring, uklarhet og enda mer unødig scrolling. Hva med en nasjonal dugnad for å rydde opp i kanalkaoset?

Powered by Labrador CMS