Krangel om PR-bransjens makt:
– Et sykdomstegn i demokratiet

(Arendal:) Aftenpostens politiske journalist Thomas Spence er bokaktuell med «Demokrati til salgs», om samspill og konflikt mellom journalister og kommunikasjonsrådgivere – eller som han selv kaller «kommunikasjonsstrateger».

– Politisk innflytelse har blitt en handelsvare. De som har råd, kan kjøpe tjenester fra et av Norges mange PR-byråer, og med det kjøpe seg adgang til makten. Det er et sykdomstegn i demokratiet, sa Spence.

I et velfungerende demokrati, mente han, skulle det ikke være behov for PR-byråene:

– Alle relevante aktører skal bli hørt, vurdert og veid opp mot andre interesser. Det som skjer nå, er at de rikeste og mest ressurssterke kan kjøpe seg forbi køen, og få muligheter som andre ikke får.

– Bare tull

Så var det Sonbergs tur. Den tidligere PR-toppen, og nå kommunikasjonsdirektør i Statkraft, kjøpte ikke Spences fremstilling.

– Dere er blitt forledet av et altfor enkelt bilde. Det er bare tull å tro at PR-byråer alene sitter på nøkkelen til politisk gjennomslag, sa han.

Men Spence bet seg fast i åpenhetsdebatten, blant annet om krav om lobbyregister og åpne kundelister. Han viste til at Sonberg tidligere har sagt seg for mer åpenhet, men nå avfeide betydningen av nettopp åpne kundelister:

– I det ene øyeblikket sier du at mer åpenhet er bra. I det neste latterliggjør du ideen om å offentliggjøre kundelister. Det henger ikke sammen, sa Spence, med tydelig irritasjon i stemmen.

Sonberg svarte at åpne kundelister ikke nødvendigvis gir den åpenheten Spence etterlyser:

– En kundeliste sier ikke om vi har laget en uskyldig artikkel eller kjørt en medietrening – eller jobbet med strategisk påvirkning. Det er der diskusjonen må ligge.

Zynk-sjef Guri Størvold understreket at den mest effektive politiske påvirkningen skjer utenfor Stortinget:

– Gode påvirkningskampanjer bygges over tid, gjennom partimøter, fylkesårsmøter og landsmøter. Lobbyregisteret fanger bare en liten del av virkeligheten.

– En myte

Størvold tok til orde for at PR-byråer slettes ikke er et sykdomstegn for demokratiet, men en viktig del av det:

– Vi hjelper ideer fram til politikerne. Ja, pengemakt gir fordeler, men sånn er livet – det er bedre å være frisk og rik enn fattig og syk.

Hun avviste samtidig myten om at PR-byråer driver påvirkning via gamle politiske kontakter:

– Det er en myte at vi ringer gamle kollegaer fra politikken, inviterer dem ut på en øl, og så overbeviser dem til å gå for noe de egentlig er imot. Det er ikke sånn vi jobber.

– Vi gir kunnskap og råd om taktikk og strategi til for eksempel Bondelaget og Rederiforbundet – som setter dem i stand til å gjøre jobben de ønsker. Den kompetansen kan de ansette selv, eller kjøpe av oss. Slik settes de bedre i stand til å delta, og det kan styrke demokratiet.

Strid om «svingdøren»

Spence mente likevel at bransjen profilerer seg nettopp på sine politiske nettverk, og at «svingdør-problematikken» er reell:

– Mange byråer skryter på nettsidene av å kjenne «menneskene som trekker i trådene», både i partier og forvaltning. Det er naivt å tro at ikke disse relasjonene brukes aktivt, sa han.

Sonberg avviste at dette er skittent spill:

– Å bruke folk med troverdighet i saken, de som møter sine lokale representanter og løfter saken inn i en politisk prosess, er verken manipulasjon eller skittent spill. Det er ofte den mest redelige veien inn i en politisk prosess.

Debatten ble avsluttet med et siste stikk fra Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum:

– Enten driver PR-bransjen med falsk markedsføring når de tar 10.000 kroner timen for politisk påvirkning, eller så gjør de det faktisk. Ingen av delene er bra.

– Få dere en jobb!