MENINGER:
KI tar ikke ansvar for konsekvenser. Det må vi.
«Hva skjer når verktøyet ikke bare hjelper oss å skrive raskere, men også begynner å definere vinklingen, oppsummere innsikten, foreslå konklusjonen og servere en formulering som høres så ferdig ut at vi glemmer å spørre om den faktisk holder?», spør Morten Jacobsen seg i dette innlegget.
Kommunikasjonsbransjen har kastet seg over KI med god grunn. Verktøyene hjelper oss å komme raskere i gang, produsere mer, teste flere ideer og få ned terskelen for å levere. Men i jakten på effektivitet snakker vi for lite om hva som skjer når rådgivere, kreatører og markedsførere begynner å outsource selve tenkningen.
Hva skjer når verktøyet ikke bare hjelper oss å skrive raskere, men også begynner å definere vinklingen, oppsummere innsikten, foreslå konklusjonen og servere en formulering som høres så ferdig ut at vi glemmer å spørre om den faktisk holder?
Jeg har selv vært en nyfrelst KI-entusiast, og er en aktiv bruker av ulike KI-verktøy i jobben. Jeg mener fortsatt at generativ KI er en av de mest spennende og omveltende innovasjonene vi har sett, men jeg grubler mye over hva det gjør med oss når vi kan outsource både produksjon og vurderinger uten friksjon.
For KI gir deg gode svar. Overbevisende formuleringer. Effektive konklusjoner. Og nå kan den også jobbe for deg og ta valg mens du sover eller tar helg. Men det er fortsatt ikke en sannhetsmaskin. Det er en sannsynlighetsmaskin.
På tross av det begynner vi å stole på den. Lene oss på den. Noen ganger litt for mye. KI-blemmer er kanskje i ferd med å bli årets nyord for det begynner i hvert fall å bli mange av dem.
Vi ser bøker fra store forlag bli gitt ut med synlige KI-svar stående igjen i teksten. Undertekster som introduserer banneord i nasjonalsangen vår. Oppdiktede høyesterettsdommer i saksdokumenter fra kommuner og aviser som gjengir KI bilder av Kong Harald.
Men blemmene er ikke KI-feil. De er menneskelige feil.
De oppstår når vi stoler litt for mye på svaret vi får, og litt for lite på egen vurdering. Bland dette med økt tidspress, forventning om flere leveranser og «kan du ikke bare bruke KI» ordre fra sjefen. Det blir en oppskrift for uante, og kostbare, blemmer.
For KI tar ikke ansvar. Agenten står ikke i konsekvensene og den retter ikke opp feil. Den bygger ikke broer hvis den har brent noen på veien.
Det gjør vi.
Derfor er det avgjørende at vi balanserer samtalen om KI. At vi både utforsker hva KI kan gjøre for oss OG hva den er i ferd med å gjøre med oss.
En studie av 319 kunnskapsarbeidere publisert av forskere i Microsoft Research i 2025 fant at høyere tillit til generativ KI hang sammen med mindre kritisk tenkning i oppgavene de utførte. Forskerne beskriver hvordan arbeidet gradvis flytter seg fra selvstendig resonnering til overvåking og verifisering av svar som allerede er generert.
Jeg kjenner meg igjen i den opplevelsen og jeg lurer på hvilke mentale muskler vi mister når stadig mer analyse, formulering og vurdering kan outsources med et tastetrykk.
For i vårt fag er det sjelden førsteutkastet som har størst verdi. Verdien ligger i vurderingene bak. I hva som ble valgt bort. I erfaringen som forteller oss hvilke råd som bør gis, og hvilke som ikke bør gis. I magefølelsen som sier at noe skurrer selv om teksten ser riktig ut.
Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi ikke først og fremst å miste jobber til en maskin. Vi risikerer å trene mindre på noe mer grunnleggende: evnen til å tåle friksjon, vurdere selv, tenke selv og ta ansvar.
Jeg kommer til å fortsette å bruke KI mye, både i jobb og fritid. Men jeg håper vi kan bruke mer tid på å diskutere hva som skjer med måten vi tenker, arbeider og resonnerer på når vi bruker KI mer og mer.
For uansett hvor bra eller omveltende dette blir, er det fortsatt vi som må stå for det vi gjør.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
