MENINGER:
Kommunikasjonsforeningens blindsoner
«Når ingen med minoritetsbakgrunn slipper til som faglige eksperter, er det et strukturelt problem. De som arbeider med mangfold og diskriminering, omtaler slike ekskluderende praksiser som strukturell rasisme», skriver Umar Ahraf i dette innlegget.
Publisert
Debatten om kommunikasjonsbransjens utfordringer startet da Bjørn Olav Lyster påpekte det vi i Antirasistisk Senter også mener er et åpenbart problem: Kommunikasjonsbransjen – og særlig Kommunikasjonsforeningens arrangementer, preges år etter år av scener dominert av personer med majoritetsbakgrunn.
I sitt innlegg skriver daglig leder Anne-Lise Mørch von der Fehr at beskyldninger om strukturell rasisme er «langt over streken», og advarer mot personangrep.
Kritikken har imidlertid aldri vært rettet mot henne som person. Den gjelder hennes lederrolle og ansvar. Å lede en organisasjon innebærer å stå i kritikk av det organisasjonen leverer – eller ikke leverer. Det er en del av lederansvaret.
Antirasistisk Senter har lang erfaring med at mange majoritetspersoner reagerer sterkt på rasismebegrepet, som om det automatisk innebærer en moralsk dom over enkeltindivider. Det gjør det ikke.
Når vi snakker om strukturell rasisme, sikter vi til systemer, praksiser og nettverk som gjør at noen gis privilegier og taletid, mens andre – med tilsvarende eller høyere kompetanse – ikke slipper til. Det er dette vi ser når minoritetsstemmer reduseres til å snakke om «verdien av mangfold», men sjelden inviteres som kommunikasjonseksperter på linje med andre. For mange er dette en blindsone.
For noen år siden hadde Kommunikasjonsdagen én eller to personer med minoritetsbakgrunn på scenen – og de snakket om verdien av mangfold. Det er symptomatisk. Minoritetsforedragsholdere blir gjort til mangfoldsalibier eller mangfoldseksperter, snarere enn anerkjent som fagautoritetene på strategi, krisehåndtering, politisk kommunikasjon eller merkevarebygging. Det er denne forståelsen som må utfordres.
Da Mørch von der Fehr i den første nettsaken uttaler til KOM24 at «problemet er dessverre også større enn bare etnisitet og kulturell bakgrunn», er det en avsporing.
Ja, mangfold handler om mer enn én dimensjon. Ved Antirasistisk Senter arbeider vi nettopp med en interseksjonell tilnærming til rettighetskamp. Men når kritikken gjelder etnisk og kulturell representasjon på bransjens viktigste arenaer, må svaret forholde seg til det konkrete. Å utvide problemstillingen kan ikke brukes til å fortynne kjernen i kritikken.
Hun viser også til høyskolebesøk der man «kun har møtt noen få med annen etnisk bakgrunn enn norsk». Dette brukes som forklaring, men besvarer ikke det hun faktisk utfordres på. Flere av oss pekte allerede i 2020 på behovet for holdnings- og rekrutteringsarbeid inn mot utdanningsinstitusjonene.
Likevel kan ikke dette forklare hvorfor etablerte og erfarne kommunikasjonsfagfolk med minoritetsbakgrunn ikke inviteres på scenen.
Vi navngir en rekke minoritetspersoner som allerede markerer seg i byråer, offentlige og private virksomheter og kommunikasjonsmiljøer over hele landet. De finnes, og langt flere kan nevnes. Spørsmålet er om Kommunikasjonsforeningen faktisk leter – og prioriterer.
Når kritikk av manglende mangfold omtales som personangrep, er det et klassisk eksempel på det vi i faget kaller offerkommunikasjon. Oppmerksomheten flyttes fra struktur og makt til opplevelsen av å bli angrepet. Det kan være et effektivt retorisk grep, men det kler dårlig ledere i maktposisjoner som forsvarer enda et mangfoldsfattig arrangement i en debatt som nettopp handler om mangfold.
Mørch von der Fehr har rett i én ting, det er når hun erkjenner at «det som er gjort, er ikke godt nok». Det er selve poenget. En slik erkjennelse bør følges av tydelig ansvar og konkrete forpliktelser, ikke av henvisninger til enkeltstående og begrensede tiltak – som en artikkel, et mål uten måloppnåelse, eller intensjoner presentert som dokumentasjon på innsats.
Vi ser derfor frem til en invitasjon der Kommunikasjonsforeningen åpner for å ta imot kritikk – og råd.
Inntil videre noen kommunikasjonsråd også fra vår side: Når en leder får påpekt systematiske svakheter, styrkes troverdigheten ved å møte kritikken med tydelig ansvar og konkret oppfølging. Å be kritikere «holde seg til saken» forutsetter at man selv gjør det samme.
Saken er i realiteten enkel: Hvem får definere faget og synliggjøre sin faglighet – og hvem holdes utenfor av Kommunikasjonsforeningen?
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
