MENINGER:
Schibsted kutter, skal vi bry oss?
«350 årsverk skal vekk i Schibsteds norske og svenske mediehus. Hva betyr det for oss som jobber med kommunikasjon? », spør Anne-Lise Mørch von der Fehr seg i dette innlegget.
Vi er mange kommunikasjonsfolk som har nok med våre egne, daglige utfordringer. Skal vi også miste nattesøvnen over stadig nye kutt i norske mediehus?
Jeg synes ikke vi skal tåle så inderlig vel at mediehus igjen må svinge kuttøksen over de ansatte. Og det er flere grunner til at jeg skriver dette.
Redaksjonelle medier er ikke de eneste kanalene vi har ut til våre målgrupper. Vi har egne kanaler og nettsider. Vi har sosiale medier hvor vi kan kjøpe og engasjere oss til spredning og oppmerksomhet. Vi kan leke oss på TikTok og være seriøse på LinkedIn. Vi kan måle og målstyre.
Spredning i sosiale medier er ikke helt det samme som å få på en sak i VG, Nettavisen, NRK eller TV2. Det er noe med det redaksjonelle kvalitetsstempelet vi får med på kjøpet. Og tilliten til mediene er fortsatt god.
Å selge inn en sak og få napp i en redaksjon, skjerper oss. Vi kvalitetssjekker hver minste detalj. Vi spisser og pugger budskap. Vi svetter og kjenner uroen i magen før vi skal sende noen, eller oss selv, inn i studio til Dagsnytt18.
Redaksjonene som styres av en redaktørplakat, er og skal være garantister for kvalitet. Vi skal være trygge på at det vi leverer dit og det vi mottar derfra, er godt, gjennomarbeidet og korrekt. Det gjelder enten vi er brukere av eller kilder til innhold.
Mange av oss erfarer at det dukker opp feil i redaktørstyrte medier. Vi kan oppleve oss feilsitert, at saken vinkles feil og at fakta blir feil. Men norske journalister og redaktører har et mål om at det de publiserer skal være riktig, godt og kvalitetssikret.
Journalistisk kvalitet koster penger, selv om de ved hjelp av KI får effektivisert arbeidsprosessene. Timene går raskt når journalister sjekker fakta og henter inn motstemmer. Derfor bør Schibsteds nye kuttrunde få oss til å stoppe litt opp.
En ting er at mange journalister må få seg ny jobb. Jeg var selv en av dem som tok sluttpakke i VGs tredje runde med nedbemanning for snart ti år siden. Ny jobb har ingen vondt av. Men hva skjer med demokratiet vårt hvis enkelte samfunnsområder ikke lenger utsettes for kritisk journalistikk? Klarer media å opprettholde sin viktige funksjon?
Redaksjonelle medier er helt vesentlige for at det norske demokratiet skal fungere. Hvordan ville årets valgkamp artet seg, hvis partiene kun skulle kommunisere via sosiale medier og egne flater?
Du er klok hvis du kan spå om framtiden. Jeg er ikke så klok, men jeg er bekymret.
Mediekonsernene jobber på spreng for å løse fall i inntekter og knekke koden for hvordan de skal nå unge og alle oss andre de trenger som abonnenter. Konkurransen om annonseinntektene er knallhard. Konkurransen om vår tidsbruk er enda hardere. Med lesere og seere kommer annonseinntektene. I dag går milliarder av annonsekroner til amerikanske og kinesiske plattformaktører som ikke betaler skatt til Norge.
Så hva kan vi kommunikasjonsfolk gjøre for mediene våre? Vi må selvsagt fortsette å selge inn saker og svare når de ringer.
Men enda viktigere: Jeg synes vi bør vurdere om annonsekronene vi bruker, bør komme det norske samfunnet til gode. Og vi bør vurdere å kjøpe et avisabonnement til.
Hvorfor? Fordi velfungerende, norske, redaktørstyrte medier er helt vesentlige for at Norge fortsatt skal ha et velfungerende demokrati. Hvis du er i tvil, bare se til USA.
For ordens skyld: skribenten var ansatt i VG i perioden 2002-2016
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
