Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg under en debatt i Stortinget. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg under en debatt i Stortinget. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Åpenhet om lobbyvirksomhet

«Stadig flere land har innført reguleringer de siste årene. Etter 25 år med debatt, er det på høy tid at norske politikere gjør det samme», skriver Anne Therese Gullberg i Kruse Larsen.

Publisert Sist oppdatert

Dette innlegget ble først publisert på Åpenhet.no, og er gjengitt med artikkelforfatters tillatelse.

Åpne kundelister i kommunikasjonsbyråene og et lobbyregister må på plass.

Lobbyisme som alternativ eller supplement til korporatisme

Først, hva er lobbyvirksomhet? Vi kan forstå lobbyvirksomhet som kontakt med, samt aktiviteter rettet mot, beslutningstakere med det formål å påvirke offentlige myndighetsbeslutninger [1].

I pluralistiske land, som USA, deltar interessegrupper i det som i prinsippet skal være et åpent marked hvor alle interesser skal kunne fremme sin sak. I korporative system har interessegrupper tradisjonelt deltatt gjennom samarbeid med forvaltningen – den korporative kanal. Adgangen her har vært både begrenset og regulert med det formål at alle (viktige) berørte interesser skal være representert. Lobbyisme sees ofte som et pluralistisk alternativ til den korporative kanal, men kan også være et supplement til deltakelse gjennom den korporative kanal [2].

Hvorfor regulere: Åpenhet og antikorrupsjon

I den internasjonale litteraturen, legges det først og fremst vekt på åpenhet som demokratisk prinsipp [3]. Forskere peker på at et lobbyregister kan bidra til et mer balansert forhold mellom interessegrupper ved å informere om hvilke saker konkurrentene forsøker å påvirke, og ved å gi beslutningstakere informasjon, slik at de kan bidra til balanse i hvilke interessegrupper de møter. For beslutningstakerne vil også økt åpenhet være til nytte, fordi de kan ta ekstra hensyn til interesser som ikke deltar, og dermed forsøke å «balansere» deltakelse. Lobbyregister kan også gi økt tilgang til beslutningstakere – gjennom økt åpenhet. I mange land har lobbyregister også vært et ledd i korrupsjonsbekjempelse.

Hvilke land regulerer

Lobbyregister sto lenge høyest på dagsorden i land som kan karakteriseres som pluralistiske, men ide senere årene har lobbyregistere kommet på plass i stadig flere land. Ni EU-land har regulering på plass, hvorav fem av disse er vesteuropeiske land.

Følgende land har regulering på plass: USA (1946, siste endring i 2010, alle delstater har også lobbyregulering) og Tyskland (1951, sist endret i 1980), Canada (1989, sist endret i 2008, siden 1990-tallet lobbyreguleringer i en rekke provinser), Europaparlamentet (1995), Litauen (2001), Polen (2005), Ungarn (2006-2011), Australia (2008, nasjonale regler), EU-Kommisjonen (2008), Israel (2008), Makedonia (2008), Taiwan (2008), Frankrike (2009), Slovenia (2010), Mexico (2010), Østerrike (2011), Nederland (2012), Chile (2014) og Storbritannia (2014), Irland (2015), Skottland (2016).

I 2011 gikk Europaparlamentet og Kommisjonen sammen om et felles lobbyregister. Argentina har regler under utvikling [4].

Fra lav til høy regulering

Frivillige reguleringer har vist seg å være lite effektive [5]. Mange land er nå i ferd med å gå over fra lavt til høyt regulerte systemer hvor regulering går fra lav til høy via disse trinnene: Registrering, finansiering, elektronisk utfylling og database, offentlig tilgang til denne databasen, håndheving av eventuelle brudd på registreringsplikten og til slutt reguleringer som skal begrense svingdørsproblematikken (revolving doors) [6].

Hvorfor regulere lobbyvirksomhet i Norge?

Den korporative tradisjonen har i mange år stått sterkt i Norge, og norsk forskning viser at det tradisjonelt har vært en lav terskel for deltakelse i Norge.

Nettopp dette har nok vært en viktig grunn til at norske politikere ikke har sett behovet for å regulere lobbyvirksomhet. De fremste internasjonale forskerne på lobbyreguleringer argumenterer for at det er en utbredt misforståelse i de nordiske landene – herunder Norge – at det ikke trengs lobbylover fordi åpenheten i politikk og offentlige beslutningsprosesser allerede er stor [7].

Når vi i Norge de siste tiårene gradvis har gått fra korporatisme til lobbyisme, har vi gått fra et system med regulert deltakelse fra interessegrupper over til et system uten regulert deltakelse. Det gjør regulering av lobbyvirksomhet enda viktigere.

Hvordan regulere lobbyvirksomhet i Norge?

SV og Venstre, og i de siste årene MDG, har støttet innføring av et lobbyregister. Venstre har en rekke ganger foreslått å registrere lobbyister som oppsøker Stortinget, politisk ledelse i departementene samt Statsministerens kontor, sammen med opplysninger om hvem lobbyisten representerer og i hvilken sak, er et godt forslag.

Skal vi ta hensyn til nasjonale tradisjoner, bør vi dessuten legge vekt på at reguleringer skal kunne kombineres med en fortsatt lav terskel for deltakelse. Det kan tale for en mindre omfattende regulering enn vi ellers kunne ha ønsket oss. Svært omfattende registreringsordninger kan føre til at de ressurssterke aktører vil fortsette å delta i offentlige beslutningsprosesser, mens de små vil vegre seg. Men det dekker ikke registrering av all lobbyaktivitet – inkludert forberedelser.

Åpne kundelister

SV har tidligere foreslått å endre selskapslovgivningen slik at kommunikasjonsbyråer og andre «tilretteleggere» må vise «full åpenhet om hvem som er deres oppdragsgivere i form av en oversikt i forbindelse med årsrapporten». Forslaget innbar også at de samme selskapene «til enhver tid skal være pliktige til å oppgi sine oppdragsgivere på direkte forespørsel».

Disse to forslagene vil samlet bidra til nødvendig åpenhet når interessegruppers deltakelse fortsetter å gå over til deltakelse gjennom pluralistisk lobbyisme fremfor deltakelse gjennom den korporative kanal.

Referanser

[5, 6] Chari, R., Murphy, G., & Hogan, J. (2007). Regulating lobbyists: A comparative analysis of the United States, Canada, Germany and the European Union. The Political Quarterly, 78(3), 422-438.

[3, 4, 7] Chari, R et al. (2012 og 2020). Regulating lobbying: a global comparison. Manchester University Press.

[1] Gullberg, A. T. (2008). Lobbying friends and foes in climate policy: The case of business and environmental interest groups in the European Union. Energy Policy, 36(8), 2964-2972.

[2] Ihlen, Ø., & Gullberg, A. T. (2015). Lobbyisme: påvirkning av politikere og byråkrater. Øyvind, Ihlen; Skogerbø, Eli & Sigurd, Allern (red.) Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon. Oslo: Universitetsforlaget, 232-243.

Dokument 8: 113 (1996-96). Forslag fra stortingsrepresentant Kristin Halvorsen om åpenhet omkring informasjonsrådgivning.

Powered by Labrador CMS