MENINGER:
Farlig å gjøre rasisme til et retorisk våpen
«Hvis målet er å åpne bransjen mer, må vi også passe på at retorikken vår ikke samtidig lukker døren for dem vi ønsker inn», skriver Babak Behrad i dette innlegget.
Publisert
Dette er en tekst fra hjertet. Den representerer meg som privatperson – ikke byrået jeg jobber i.
Kommunikasjonsbransjen har de siste årene blitt kritisert fra mange hold. Fra politikere. Fra kommentatorer. Fra influensere og teknologiprosjekter som hevder at AI snart kan automatisere store deler av markedsføring og gjøre byråer overflødige.
Nå beskrives bransjen også som preget av strukturell rasisme. Det gjør det ekstra viktig at vi klarer å diskutere utfordringer i bransjen uten å miste presisjonen i begrepene vi bruker.
La meg derfor være tydelig på én ting: Jeg tror absolutt at det finnes utfordringer knyttet til representasjon og mangfold i vår bransje. Den diskusjonen er både legitim og nødvendig.
Det største problemet for en bransje med reelle mangfoldsutfordringer er ikke kritikk. Problemet oppstår når kritikken blir så unyansert at den også kan skremme bort dem vi sier vi ønsker å slippe inn.
Å beskrive bransjen som preget av strukturell rasisme er en alvorlig karakteristikk – og derfor må vi også være presise i hvordan vi bruker den. Å ønske mer mangfold er nødvendig. Å beskrive en hel bransje som strukturelt rasistisk er noe helt annet.
Når vi først snakker om mangfold, kan jeg ta på meg innvandrerhatten og dele min egen erfaring. Jeg har jobbet i norsk kommunikasjonsbransje i over ti år. I en karriere som strekker seg over mer enn 20 år og flere kontinenter, har jeg aldri opplevd så mye åpenhet, varme og generøsitet som jeg har gjort i Norge.
Virkelig.
Det betyr ikke at vi ikke har utfordringer. Bransjen – og samfunnet – er levende organismer som må utvikles over tid. Fremskritt er sjelden lineære, og arbeidet for mer rettferdighet, respekt og representasjon må fortsette.
Men i en så alvorlig diskusjon må vi også være presise med ordene vi bruker. Rasisme er et av de mest alvorlige begrepene vi har. Når det brukes for bredt, risikerer vi at anklagen i seg selv blir et retorisk våpen.
Hvis enhver innvending mot en slik karakteristikk tolkes som et bevis på rasisme, havner vi fort i noe som nesten blir en kafkaesk situasjon: Jo mer man forsvarer seg, desto mer anses man å bekrefte anklagen.
Det mener jeg er en farlig utvikling. Vi må kunne diskutere våre mangfoldsutfordringer uten at rasismeanklagen blir debattens standardvåpen.
Når jeg holder foredrag på kommunikasjonsutdanninger, ser jeg selv at det ofte mangler mangfold i klasserommene. Det er et reelt problem.
Men hvis unge mennesker med minoritetsbakgrunn får inntrykk av at bransjen er gjennomgående ekskluderende, kan det også påvirke om de i det hele tatt ønsker å gå inn i den. Hvis målet er å åpne bransjen mer, må vi også passe på at retorikken vår ikke samtidig lukker døren for dem vi ønsker inn.
Derfor vil jeg dele min egen historie.
På ti år i Norge har jeg fått bli partner i et av landets beste byråer. Jeg har vunnet priser, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg har vunnet pitcher der jeg og teamet mitt presenterte – og der helt etnisk norske beslutningstakere valgte vårt forslag.
Jeg har stått på de fleste relevante scenene i bransjen. Og i løpet av disse årene har jeg også fått jobbtilbud fra flere av landets ledende kommunikasjonshus.
Så mitt perspektiv er ikke det samme som Ashrafs. Men det er mitt perspektiv.
Til mine norske kolleger vil jeg derfor si:
Takk.
Takk for at dere tok imot meg. Takk for varmen og generøsiteten. Jeg mener genuint at dere har vært fantastiske.
Og til unge mennesker med innvandrerbakgrunn som vurderer denne bransjen:
Verden er ikke perfekt. Ikke Norge heller.
Men ta det fra en som har bodd i Tehran, Malmö, Cape Town, Barcelona, Toronto, Melbourne og Oslo:
Er du god nok, så får du sjansen.
Ikke la noen overbevise deg om noe annet.
