MENINGER:
Svar til Babak Behrad: Farlig å avvise strukturell rasisme
«Babak Behrad advarer mot at rasisme gjøres til «et retorisk våpen». Han mener kritikken av kommunikasjonsbransjen kan bli så unyansert at den skremmer bort minoriteter som vurderer å gå inn i bransjen. Problemet er at perspektivet hans reduserer strukturelle problemer til individuelle erfaringer», skriver Umar Ashraf.
I KOM24 forteller Behrad sin egen historie: en internasjonal karriere, partner i et norsk byrå, priser og oppdrag, tilbud om jobber og foredragsforespørsler.
Han beskriver bransjen som preget av «åpenhet, varme og generøsitet».
Det er også delvis sant for meg – jeg har møtt mange gode folk i bransjen jeg og. Men enkeltpersoners suksesshistorier er ikke det samme som strukturelle utfordringer. En bransje kan ha minoriteter som lykkes, samtidig som de fleste scenene, nettverkene og maktposisjonene fortsatt domineres av majoriteten.
Det er nettopp derfor begrepet strukturell rasisme finnes.
I Behrads tekst behandles begrepet som om det først og fremst handler om å tillegge enkeltpersoner i bransjen rasistiske holdninger. Når kritikken tolkes slik, fremstår den naturligvis urimelig.
Strukturell rasisme handler ikke om hvem som er gode eller dårlige mennesker. Det handler om mønstre i institusjoner, nettverk og praksiser som over tid gir noen grupper større tilgang til definisjonsmakt, arenaer, og synlighet enn andre. Behrad ser ikke ut til å ha satt seg inn i begrepet.
Når Behrad reduserer det til et spørsmål om retorikk eller personlige opplevelser, forsvinner analysen av strukturene. Debatten ender da i en personlig enkeltfortelling om å lykkes, i stedet for å handle om systemene som holder folk utenfor.
Status quo er ikke godt nok
Når Behrad advarer mot bruken av rasismebegrepet, risikerer han i praksis å legitimere status quo, selv om han erkjenner at bransjen har utfordringer med mangfold.
Mangelen på etnisk mangfold i kommunikasjonsbransjen viser seg ikke bare på scenene. Den er også synlig i hvem som sitter i bransjeforeningenes råd, utvalg og styrer. Det er her prioriteringer, nettverk og definisjonsmakt formes. Når disse strukturene over tid speiler et snevert utsnitt av befolkningen, er det vanskelig å hevde at problemet først og fremst ligger i retorikken til dem som påpeker det.
Behrad takker også sine norske kolleger for at de tok imot ham. Den takknemligheten er forståelig på et personlig plan. Men i en faglig debatt om makt og representasjon blir den lite relevant. Behrad må gjerne takke. Men ingen forventer at hvite norske kommunikasjonsrådgivere skal uttrykke takknemlighet for å være i bransjen. De forventes å ta plass med sin kompetanse.
Her tilhører vi kanskje to generasjoner. Generasjonen til mine foreldre var takknemlige for å få delta. De hadde en tyngende takknemlighetsgjeld fordi de fikk innpass i samfunnet. Min generasjon forventer at strukturelle barrierer adresseres.
At nettverksrekruttering fortsatt stenger mange ute.
At like kvalifiserte kandidater ikke slipper til.
At arbeidslivsdiskriminering finnes – fordi den er godt dokumentert.
At kommunikasjonsbransjen gledelig rekrutterer majoritetsnordmenn fra alle sektorer – men i mangfoldsdebatten hevder at minoriteter mangler kommunikasjonskompetanse.
Norsk arbeidsliv, og maktinstitusjoner som Kommunikasjonsforeningen, har fortsatt en jobb å gjøre for likere tilgang til muligheter.
Det handler ikke om deg, men om oss
Behrads tekst kan lett fremstå som en form for navlebeskuelse: Hvis min historie gikk bra, kan problemet ikke være så stort.
Men så enkle analyser kan man ikke ha på strukturelle ulikheter.
Behrad skriver også at unge minoriteter ikke må få inntrykk av at bransjen er ekskluderende. Problemet er at dette snur årsak og virkning på hodet. Hvis en bransje faktisk har mangelfull representasjon og utfordringer slik han selv også påpeker, er det ikke kritikken som skaper problemet – det er det kritikken beskriver som må gjøres noe med.
Antirasistisk Senters kritikk av Kommunikasjonsforeningen var ganske konkret: hvem får stå på scenene som definerer faget? Der ser vi fortsatt en tydelig skjevhet. Minoriteter inviteres en sjelden gang til å snakke om mangfold, men nesten aldri som eksperter på strategi, krisehåndtering eller politisk kommunikasjon.
Det er dette debatten bør handle om.
Når diskusjonen i stedet flyttes til hvorvidt rasismebegrepet brukes for hardt, skjer en klassisk avsporing: Fokus flyttes fra urettferdige strukturer til tone-policing.
Slik risikerer han også å ufrivillig bli det bransjen ofte trenger i slike debatter: et mangfoldsalibi. En minoritetsstemme som kan brukes til å si at problemet kanskje ikke er så stort likevel.
Det er også verdt å minne om at da rasismedebatten traff kommunikasjonsbransjen i 2020, var Behrad bemerkelsesverdig fraværende. Den gangen handlet diskusjonen om eksplisitt rasisme og behovet for endring. Resultatet ble to guider, som åpenbart ingen tok i bruk, og et bransjesamarbeid som senere ble lagt ned.
Selv om Behrad nærmest bretter ut sin imponerende CV, handler ikke debatten om hvem som har hatt en god eller dårlig karriere. Den handler om hvilke mønstre bransjen produserer over tid.
Den nye generasjonen minoriteter i norsk arbeidsliv trenger ikke takknemlighetsretorikk. De trenger ikke høre at de får en sjanse hvis de er «gode nok».
De er allerede gode nok.
Problemet er at de fortsatt som regel ikke slipper inn i nettverkene, vervene og scenene der makt og definisjoner formes.
Det er farlig, Behrad. Og det er det strukturell rasisme handler om.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
