MENINGER:
Mitt skrivebord er lastet med skjermdumper
«KI gjør arbeidsdagen vår lettere, særlig melk og brød-oppgavene. Men jeg er usikker på hvordan det at alle nå kan utvikle egne apper og nettsider vil påvirke faget vårt», skriver Tiril Viktoria Haarsaker.
Skrivebordet mitt flyter over av skjermdumper. Det vises en feilmelding. Knapper som ikke fungerer. En funksjon som ikke virker som den skal. Alle har jeg dratt inn i en KI-modell for å få hjelp. For en uke siden hadde jeg ikke klart noe av dette.
Da lagde jeg min første nettside. Det tok noen timer. Spol en uke frem, og jeg har pumpet ut nettsider og apper. Noen gode, og veldig mange som er helt håpløse.
KI gjør arbeidsdagen vår lettere, særlig melk og brød-oppgavene. Men jeg er usikker på hvordan det at alle nå kan utvikle egne apper og nettsider vil påvirke faget vårt.
Hvis jeg kan dette, kan alle. Og jeg ser at det med stor iver jobbes for å utvikle kommunikasjonsverktøy i innlegg på LinkedIn.
En KI-modell lærer av eksempler. Jo mer som er skrevet om et tema, jo bedre blir den. Problemet er at kommunikasjonsfaget er fullt av vurderinger som aldri blir skrevet ned. Hvorfor en formulering er riktig for dette prosjektet, hvorfor en kampanje som traff i fjor ville bommet i år.
Det er ikke fordi teknologien er svak. Det er fordi mye av kunnskapen i faget vårt lever i hodene våre, ikke i tekst. Det som skiller god kommunikasjon fra dårlig, er en kombinasjon av teori, praksis og erfaring. Et trent blikk som vet hva det ser på.
Det blikket tar det tid å utvikle. I dag er søknadsfrist til høyere utdanning, og en ny generasjon kommunikatører er på vei inn i faget. Jeg lurer på hva som møter dem når de skal ut i arbeidslivet.
Det er færre junioroppgaver og -jobber enn før, og mye av det som tidligere var inngangen til faget, gjøres nå av KI. Hvis de ikke får delta i det faktiske arbeidet, gjøre vurderinger, hvordan skal de lære seg faget når rådene kommer fra en nettside eller app utviklet av KI?
Når alle plutselig kan lage ting selv, blir det også lett å lage løsninger og verktøy som ser riktig ut uten å være det. Et dashbord som måler omdømme, men hva måler det egentlig? En app som lager strategier over en lav sko, men hvem avgjør om strategien er god?
Det er enkelt å be en KI om å lage verktøy som lager kommunikasjonsstrategier som ser skikkelig proffe ut. Med en brief, et par abonnementer og en haug med skjermdumper er du der. At det er så enkelt, gjør det mer utfordrende.
Hvis vi dropper prosessen og eget tankearbeid, forsvinner noe som er minst like viktig som det du får ut av verktøyet: eierskapet. God kommunikasjon implementeres av mennesker som har vært med i tenkingen, som kjenner valgene som er tatt og hvorfor. En strategi ingen har tenkt seg frem til, er en strategi ingen eier. Og en strategi ingen eier, blir sjelden brukt.
Skrivebordet mitt er lastet med skjermdumper, og mange av dem representerer prosjekter jeg aldri burde gått i gang med. KI hjelper oss absolutt med mange oppgaver.
Men det er stor forskjell på å eksperimentere og lage verktøy som skal løse strategiske oppgaver. En app som lager en kommunikasjonsstrategi, er ikke en strategi. Den er en snarvei som hopper over mye av tenkningen.
Vi trenger en bevisst holdning til hva vi bruker KI til i faget vårt for å skille mellom hva som er læring og hva som er leveranse.
Det er lett å lage ting nå. Det er vanskeligere å vite hva som er verdt å lage. Den jobben kan ikke en maskin gjøre.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
