MENINGER:
På tide å få bort følelsen av å jukse?
«KI kan gjøre jobben raskere og smartere, og noen ganger bedre enn oss. Men når teknologien tar over deler av oppgaven, kommer fort spørsmålet: Er dette juks eller bare en ny måte å jobbe på?», skriver Christian Brosstad.
I teamet mitt på jobben har vi innført en enkel kjøreregel: Før du går i gang med å løse en oppgave, skal du stille deg spørsmålet: «Hvordan kan jeg bruke KI i denne oppgaven?».
Noen ganger er svaret rett og slett «ikke i det hele tatt», mens andre ganger sparer vi timer og får bedre kvalitet. Jeg tror at når vi stiller dette KI-spørsmålet tvinger vi oss til å endre måten vi tenker arbeid på. Vi blir mer bevisste på hva selve kjernen i oppgaven er, hva vi kan overlate til teknologien, og hva vi mennesker tilfører oppgaveløsningen.
En ekspertkollega på speed
Når vi bruker KI-assistenter i arbeidshverdagen, føler jeg at det er litt som om jeg har fått en ny ekspertkollega. Den tar møtereferater, gir innsikter, gjør oppsummeringer, skriver ut intervjuer, oversetter tekster, og gir meg andre perspektiver og kreative vinklinger. Det hele går raskt, er effektivt og tilgjengelig i alle mine arbeidsverktøy.
Og med KI-agenter, så går min nye ekspertkollega på speed. Mens en assistent hjelper med deler av en oppgave, kan en agent gjennomføre oppgaver mer eller mindre på egen hånd. Den booker møter, gjør markedsanalyser for å nevne noe.
Det er åpenbart mange positive sider med disse KI-løsningene. Jeg opplever at de frigjør tid, gjør oss mer kreative, og løfter kvaliteten når det brukes riktig.
Uro i begeistringen
Men det ligger en uro under all denne begeistringen. Får vi dårligere ferdigheter og kompetanse? Tja! Et forskningsprosjekt fra MIT viser nettopp at hvordan vi bruker KI har stor betydning. De snakker om «metakognitiv latskap». Det er en tilstand der vi overlater for mye av den mentale prosessen til KI, og dermed svekker evnen til å reflektere over egen tenkning og læring. Og dit vil vi ikke.
Jeg har hørt mange historier fra folk i bransjen; følelsen av juks når prosessene blir kortere, og vi hopper over flere av stegene i en tekst- eller visuell produksjon som vi er vant til å verdsette, fordi KI gjør jobben. Vi er jo tross alt stolte fagnerder.
Jo da, det er helt klart risiker her. Vi vet at KI-assistenter kan hallusinere, finne på ting og forsterke fordommer. Hva skjer med oss når KI gjør deler av oppgavene? Mister vi evnen til å gjøre ting selv? Kaster vi den kritiske sansen på havet? Hva med de som ikke bruker AI? Får vi et A- og B-lag? Skal vi kreditere KI når vi bruker det?
Passasjer i ditt eget arbeidsliv
Det er mye å tenke på. Likevel erfarer jeg at spørsmålet vi har innført i teamet vårt, «Hvordan kan jeg bruke KI i denne oppgaven», fungerer som en katalysator. Vi blir mer nysgjerrige. Diskusjonene vi har gjør oss til mer bevisste KI-brukere, og vi er mer åpne for å eksperimentere. Tre gode ting.
Så kanskje den egentlige endringen vi står overfor, er at vi er i ferd med å redefinere hva vi mener med arbeid. Vi trenger ikke å gjøre alt selv, men heller overlate deler av oppgaveløsningen til de beste KI-assistentene og agentene. Målet må være å skape størst mulig verdi med full menneskelig kontroll.
Spørsmålet om juks handler da mindre om teknologien i seg selv, men heller om hvordan vi definerer arbeidet vårt.
KI forsvinner ikke. Så fremtidens arbeidsliv vil, om vi liker det eller ei, belønne de som mestrer å koble menneskelig kreativitet, kontroll og dømmekraft med KI-assistenter og agenter. Vi trenger en ærlig og åpen samtale om hva vi mener om arbeid i en tid hvor maskiner «tenker» sammen med oss.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
