Hva en kranbil i hagen på julekvelden har lært meg om offentlige anbud

Som kreatør har jeg null erfaring med å kjøpe inn reklametjenester. Det nærmeste jeg har kommet er å hyre inn håndverkere. Jeg er nemlig stolt eier av bolig fra 60-tallet, som sårt trengte omfattende renovering da vi tok over. Siden vi mangler både tid, ferdigheter og kunnskap «in-house» for å gjennomføre, har vi hentet inn eksterne ressurser på det aller meste. 

Offentlige innkjøpere fortjener bedre leveranser. Det ønsker vi gjerne å gi dere.

Da vi renoverte innvendig gikk vi rett til en entreprenør uten en anbudsrunde, fordi vi ikke bare trengte hjelp til å gjennomføre, men også til å finne ut hva som trengte å gjøres og hvordan. Men på utsiden, der tenkte vi at vi kunne spare litt penger ved å hente inn flere pristilbud. Det er tross alt ikke så komplisert? Kledning av, isolasjon på, ny kledning på, et par strøk maling. Ferdig. 

Da vi la ut jobben, ble det åpenbart at det ikke er noe prissamarbeid i byggebransjen, for prisene spriket med opp mot én million kroner. På samme bolig. Og siden ingen beskrev jobben likt, var det i praksis umulig å sammenligne tilbudene. Noen beskrev hver spiker som skulle slås inn, mens andre skrev to linjer om jobben på en Post-it. Hva var egentlig risikoen ved å velge det billige?

Til slutt ble det vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor både oss selv og naboene vi skulle gjøre det sammen med, å betale dobbelt så mye for noe som tilsynelatende ville være den samme jobben. Så vi valgte et av de laveste tilbudene.

Snekkerne som kom, var hyggelige og flinke. Men etter bare noen dager sluttet prosjektlederen å svare. Ryktene blant snekkerne som jobba hos oss var at han hadde fått sparken, og at ledelsen var misfornøyd med tilbudet vi hadde fått av han. Det var for lavt. De måtte gjennomføre til avtalt pris, selvfølgelig, men vi var langt nede på prioriteringslisten. Ikke fikk vi de samme snekkerne hver dag, og ikke var det noen som tok ansvar for å følge opp at de tingene vi hadde blitt enige om faktisk ble gjort. Kontrasten til entreprenøren som hadde renovert inne, var enorm.

Avfallet i hagen som skulle vært hentet i starten av desember ble liggende, men de lovte at de skulle få det hentet før julaften. Og joda, på julaften klokken 17:25 sto det en kranbil med blinkende lys i hagen vår og hentet avfall, mens Sølvguttene sang i bakgrunnen og pinnekjøttet ble sendt rundt bordet.  

TRY droppet Kreativt Forum-møte om prispress: – Ble usikre på lovligheten

Poenget jeg vil ha frem her er ikke at håndverkerne ikke brydde seg, poenget er å vise hva som skjer når pris blir det viktigste kriteriet.

For den lave prisen vi fikk, gjorde ikke jobben mindre omfattende. Men den gjorde leveransen dårligere, mer uforutsigbar og tidvis innmari stressende.

Den samme mekanismen har vi i reklamebransjen.

Når offentlige anbud presses ned på timesatser som ikke gjenspeiler faktisk arbeid, oppstår det et regnestykke som ikke går opp. Oppdragene er like komplekse. Forventningene er like høye. Men prisen er lavere.

Og som Kenneth i Anti beskrev så godt, så må det gapet må fylles et sted. Med færre timer, mindre senior kompetanse og dårligere oppfølging.

For å gå tilbake til «kran-gate» i hagen min på julaften: oppgaven ble jo utført, men følelsen jeg sitter igjen med er ikke noe god. Og vonde følelser, det er sånt som spiser av det vi som bransje kanskje trenger aller mest av: tillit. 

For når man konsekvent kjøper det billigste, men har blitt lovet det beste, er det ikke bare kunden som taper.

Det gjør også relasjonen.

Og til slutt: tilliten til hele bransjen.

– Timeprismodellen burde vært død allerede

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.