MENINGER:
«Det finnes knapt noe mer polariserende i norsk offentlighet i midten av august hvert år enn Arendalsuka», skriver kommunikasjonsdirektør Tobias Grimstad.
I år var det min tiende gang på festivalen, og forholdet mitt til den befinner seg et sted mellom inspirerende, lærerikt, kjedelig og pinlig – gjerne alt sammen i løpet av samme dag. Jeg tror mange som har deltatt på Arendalsuka mer enn én gang deler akkurat det synet.
Samtidig finnes det minst like mange som står utenfor teltene og folkemengden i Arendal sentrum, og som virkelig, virkelig erger seg over det de kaller Norges største «runkering».
«Hvorfor i all verden skal jeg gå bort på Arendalsuka og høre om alle disse ulike temaene? Det interesserer meg midt på kneet», slo Blivakker-gründer Einar Øgrey Brandsdal fast i et LinkedIn-innlegg som ifølge E24 ble lest over 210 000 ganger. Svært mange delte synspunktet hans.
I sosiale medier florerer det også av memes som latterliggjør arketypen de utenforstående tror dominerer festivalen. Det er både morsomt og interessant.
Så hva er det med denne uka i august som skaper så voldsom ergrelse og ikke minst et så sterkt behov for å uttrykke den offentlig?
Jeg har ikke gjort noen kvalitative undersøkelser av akkurat denne problemstillingen. Men som «Arendalsuka-veteran» tror jeg kritikken kan beskrives gjennom tre arketyper.
Antielitismen jobber verken i politikken, kommunikasjonsbransjen eller som toppleder i næringslivet. Hen omtaler gjerne seg selv som en av dem som faktisk betaler for gildet.
Når hen ser bilder fra Arendal av politikere, lobbyister, organisasjonstopper og næringslivsledere med hver sin halvliter på Madam Reiersen, ser hen ikke demokratisk meningsutveksling. Hen ser tilkarringsindustriens sommerfest.
Antielitismen vil ha lobbyregister. Hen vil vite hvem som er på hagefesten, og hvem som betaler regningen. Hen har en grunnleggende mistanke om at de viktigste samtalene i Arendal ikke foregår på scenene, men etterpå, mellom mennesker med makt og med svært god tilgang til hverandre.
Do’ern hater prat. Eller «pisspreik», som hen selv gjerne kaller det.
Hen bygger bedrift, skaper arbeidsplasser og får ting gjort. Do’ern deler verden inn i to grupper: de som gjør, og de som snakker om å gjøre. Selv tilhører hen naturligvis den første.
Derfor sliter hen med Arendalsuka. Hvorfor bruke tre kvarter på en panelsamtale om hvordan Norge skal skape mer innovasjon når man kunne brukt de samme tre kvarterene på faktisk å innovere?
Men Do’erns egentlige problem med Arendalsuka handler om noe mer enn tidsbruk. Hen vil vite hva det gir.
Hvor mange kunder fikk vi? Hva kostet turen? Hva fikk selskapet igjen for investeringen? Hvordan måler vi egentlig suksess?
Hvis svaret er «nye perspektiver», «bedre relasjoner» eller «viktige samtaler», blir Do’ern forbanna. Verdi som ikke kan puttes inn i et Excel-ark, er i beste fall vanskelig å forsvare. I verste fall finnes den ikke.
Do’ern vil ha ROI på deltakelsen. Og dersom ingen kan fortelle hen hva den er, mener hen at folk like gjerne kan komme seg tilbake på jobb.
LinkedIn-hateren har egentlig ikke noe imot Arendalsuka. Det er bare menneskene som forteller LinkedIn at de er på Arendalsuka hen ikke tåler.
Hen får utslett av formuleringer som «viktige samtaler», «kloke hoder» og «dette tar vi med oss videre». Aller verst er bildet av tre mennesker med navneskilt og hvert sitt glass, ledsaget av en tekst om hvor «ydmyk og inspirert» man er etter noen intense dager i Arendal.
For LinkedIn-hateren er Arendalsuka først og fremst en festival for å se og bli sett. Hen mistenker at minst halvparten av deltakerne er mer opptatt av å dokumentere at de er på demokratifestivalen enn av demokratiet selv.
LinkedIn-hateren har ingenting imot at folk møtes, diskuterer og drikker øl. Hen skulle bare ønske at de kunne gjøre det uten å fortelle resten av Norge hvor viktig det var etterpå.
Og hvor står jeg selv – en kommunikasjonsdirektør som representerer næringslivet, og som er glad i både øl, gode diskusjoner og å prate med folk med makt og innflytelse?
Som mange andre befinner jeg meg et sted midt mellom alle tre.
Jeg både elsker og hater Arendalsuka.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
