Ståle Lindblad, rådgiver på sosiale medier.
Debatt:
«Det er åpenbart at Mari Velsand gråter for sin syke mor når hun kritiserer de sosiale mediene for å gjøre det samme som norske medier gjør»
Mener Medietilsynet biter seg selv i halen
I et debattinnlegg i KOM24 er Medietilsynets direktør Mari Velsand bekymret for hvordan de sosiale mediene samler inn og bruker data om norske velgere. Innlegget tydeliggjør først og fremst en ting: Mediebransjen kan for lite om sosiale medier. Det er et problem.
Ikke enig med seg selv
Velsand er bekymret for at Google og Facebook samler informasjon om hva vi gjør på nettet, og at denne informasjonen brukes til å målrette annonser. At mediegigantene her hjemme gjør akkurat det samme er hun ikke bekymret for. Hun er spesielt bekymret for den politiske reklamen, siden Medietilsynet akkurat har lansert en rapport om temaet.
Politisk reklame er tillatt i Norge i alle kanaler unntatt lineær TV. På Medietilsynest egen nettside kan vi lese at begrunnelsen for forbudet på TV er at partier med små ressurser skal ha de samme mulighetene til å markedsføre sine synspunkter som de med store ressurser. Ut fra den logikken burde Velsand omfavne politisk reklame i sosiale medier. Hos de norske mediegigantene er databasert målretting kun tilgjengelig for de annonsørene som har store nok budsjetter til å betale et mediebyrå for programmatisk annonsering. Da snakker vi om fem- eller sekssifrede beløp minimum. Hos Google og Facebook kan hvem som helst bruke en 100-lapp og får ut budskapet sitt til noen i målgruppen sin. Et hvert lokalt partilag har råd til markedsføre budskapet sitt i sosiale medier. Kun de største har budsjetter til å gjøre det samme hos Schibsted og Amedia. Medietilsynet er tydeligvis ikke enig med seg selv.
Velsand begrunner sin frykt for sosiale medier med at vi vet for lite om hvordan de samler inn informasjon og hvordan informasjonen brukes. (Eller «hvordan algoritmene fungerer», som mediefolk og politikere ynder å kalle det.) Kanskje hun skulle ta en telefon til sine gamle kollegaer i Amedia, for de samler inn data på akkurat samme måte som Facebook og Google. Det er ikke mystisk, og det er ikke hemmelig.
Bransjen har selv tatt initiativ
Kort fortalt, så samler de inn informasjon på to måter: Alt du gjør på plattformene deres lagres. Google registrerer alt du gjør i Google Maps og YouTube, og Schibsted registrerer alt du gjør på VG og Finn.no. Det gjelder ikke bare hva du klikker på, men også hvor lang du scroller, hvor lenge du er på siden osv. Det du gjør på andre nettsteder registreres også. Alle nettsteder som bruker Google Analytics sender informasjon om deg til Google. Alle nettsteder som bruker aID sender informasjon om deg til Amedia.
Jeg kan berolige Velsand med at teknologibransjen selv har tatt initiativ til å endre måten denne informasjonen samles inn, slik at det ikke lenger blir mulig å samle inn like detaljert informasjon om hver enkelt av oss.
Det er heller ingen hemmelighet hvordan algoritmene fungerer. Det er skrevet tusenvis av artikler med detaljert forklaring på det, blant annet her på KOM24.
Det er åpenbart at Mari Velsand gråter for sin syke mor når hun kritiserer de sosiale mediene for å gjøre det samme som norske medier gjør. Jeg forstår frustrasjonen, for norske medier gjøre en ganske middelmådig jobb. Derfor velger norske annonsører, også de politiske, Google og Facebook i stedet.
Forsterker fordommer
Mari Velsands innlegg setter imidlertid fingeren på en alvorlig utfordring: Mediebransjen kan alt for lite om sosiale medier. Med noen få hederlige unntak, er kunnskapen om sosiale medier blant norske journalister ganske overfladisk. Det er ganske alvorlig når sosiale medier har en så viktig posisjon i hverdagen vår. I stedet for å informere innbyggerne (og velgerne), ender mediene alt for ofte opp med å forsterke fordommer og skape forvirring.
Vi trenger en presse som retter kritisk søkelys mot teknologigigantene. De har mye makt og gjør ofte feil. Det forutsetter at journalister og ledere et minimum av fagkunnskap, så de er i stand til å se hva som virkelig er kritikkverdig og hva som ikke er det. I dag ser vi alt for ofte at mediene kaster seg på bølger av tabloid synsing, men overser de virkelig problematiske sakene som burde hatt et kritisk søkelys på seg.
Det burde Medietilsynet være mer opptatt av.
