«Jeg vil se selskaper som våger å fortelle historien om utfordringene de har, hva som er vanskelig, hva man gjør feil, og gjerne konsekvensen av feil som har blitt gjort».
Foto: Fredrik Saltbones / Iteo / Unsplash
MENINGER:
Har norske selskaper noe å tape på å være ærligere?
«Er det glansbildene som gir den virkelige merverdien når bedriften skal kommunisere?», spør Alexander Wie Flaa.
Norske selskapers kommunikasjonsflater er forutsigbare og striglet.
Få berører de vanskelige sakene. Enda færre deler utfordringene de står overfor. De fleste selskaper forteller villig vekk om hvor opptatt de er av mangfold, inkludering og kjønnsbalanse.
Alle har satt psykisk helse på agendaen og de er selvsagt ekstremt opptatt av bærekraft. Ja, så har de også svært fornøyde kunder og fantastiske produkter.
Dette er en spissformulering, men det er allikevel ikke så langt fra virkeligheten. Virksomhetene marsjerer i takt for å vise seg fra sin beste og mest blankpolerte side.
I dag er de fleste enige i at mangfold er positivt og at det er fint å fortelle historier om vellykkede kunderelasjoner. Men det er ikke differensierende. Alle andre snakker jo også om dette.
Fortell den usensurerte historien
Jeg vil se selskaper som våger å fortelle historien om utfordringene de har, hva som er vanskelig, hva man gjør feil, og gjerne konsekvensen av feil som har blitt gjort. Men jeg vil høre historien uten konklusjonen som sier at «dette løste vi takket være god ledelse, fantastiske ansatte og en utrolig bra HR-avdeling».
Slike konklusjoner slår ofte i hjel alt som sies om selve utfordringen, og man ender opp med noe intetsigende som sier at man har lært noe og vokst på det som selskap.
Psykisk helse er et viktig tema som berører mange. Det er forholdsvis lett å lage innhold som viser alt det flotte man får til på systemnivå i ulike selskaper, men hvor enkelt er dette å håndtere på individnivå? Hvilke mellommenneskelige utfordringer opplever en person som eksempelvis er åpen om psykiske problemer?
Lars Erik Lund i Veidekke gikk i bresjen for dette i fjor med sin åpenhet. Men selv han, en direktør med høy status, beskrev i etterkant at han følte åpenheten som ubehagelig.
Det er nok av utfordringer å ta av
Hva da med Pernille på 27 eller Torstein på 29? De som begge drømmer om å gjøre karriere i selskapet de jobber i. Hvor lett er det for disse å være åpen overfor sin leder, eller med kollegene sine, om angst og depresjon?
Det er ikke veldig gøy å være «han med angst» på avdelingen. Uansett hvor mange støtteordninger arbeidsgiver kan tilby. Jeg vil lese historien om hvor vanskelig det ble for Torstein da han valgte å være ærlig.
Så vil jeg høre historien om Sabina. Hun som bruker hijab, og som ikke kommer inn i arbeidsmiljøet på jobben. Jeg vil se et selskap som våger å publisere et intervju med Sabina.
Det må da være langt mer interessant og lærerikt enn nok en erklæring som sier at selskapet inspireres av ulikhet og heier på mangfold?
Jeg tror at hovedgrunnen til at selskaper er redde for å være ærlige er en frykt for at kunder og samarbeidspartnere skal tro at de ikke er opptatt av de viktige og riktige tingene. De er redde for at man ved å fortelle om utfordringer man har som selskap vil miste kunder.
Men er det virkelig slik?
Til tross for at det virker skummelt, så har det en ekstrem oppsideverdi å vise fram svakheter og lyter. Vi ser det i kjendispressen, det å vise sin «skyggeside» skaper masse oppmerksomhet, og oppmerksomhet er ofte lønnsomt.
Jeg vil derfor våge å påstå at selskaper som tør å være ærlige har gode muligheter for å tiltrekke seg nye kunder og øke merkevarekjennskapen sin. Jeg tror faktisk de kan skape seg et fortrinn.
Hvem er modig nok til å være ærlig?
