Som ung journalist møtte jeg en bransje der det ikke var plass til unge mennesker.
Jeg kunne se fram til 15 år med korte vikariater, og på veien være en del av en bruk-og-kast-mentalitet som mediebransjen burde skamme seg over den dag i dag.
Den underliggende faktoren var økonomi, og den førte til en kynisme i bruken av unge mennesker i midlertidige ansettelser som vi heldigvis ikke tyr til i vår bransje.
Jeg sa til KOM24 at vi ikke ansetter juniorer.
Det er ikke måten å bli populær på i vår bransje, og andre kom raskt opp med både pekefinger og gullstandarder. Som isolert og ufullstendig setning i et intervju var den godt egnet til å skape forargelse.
Den får jeg ta på haken.
Jeg skal nå forsøke å belyse hva som ligger under. Det er verdt å diskutere dette på en fornuftig måte, ikke minst for de unge det gjelder.
Beriker vårt miljø
Etter min mening har vi for sjelden grundige debatter i denne bransjen, der vi er ordentlig nysgjerrige på hverandres realiteter og standpunkter. Jeg har ikke bidratt selv. Men denne gangen gjør jeg et ærlig forsøk på å bytte ut spissformuleringer med nyanser, i håp om en utypisk debatt.
For ordens skyld, jeg burde tilføyd et helt essensielt ord i sitatsjekken til KOM24: «Nå». Vi ansetter ikke juniorer nå.
De to første vi ansatte i Släger var nyutdannede, og de ble hos oss i 14 år. Forrige torsdag tok vi farvel med en av bransjens flinkeste, som gikk fra junior til senior i hos oss på 7 år.
Hun er savnet, men jeg er også glad for at vårt miljø har bidratt til å gjøre henne så god.
Vi har fortsatt et ungt team. Vi har alltid hatt juniorer. Vi kommer til å ansette flere. Og ikke minst er vi et sted der vi ofte satser på folk uten byråerfaring som gjør et skifte i karrieren, både unge og litt eldre.
Det beriker vårt miljø og vår kompetansebase.
Akkurat nå trenger vi flere av de som har en god del erfaring. Jeg er svært glad for at vi er et byrå som går godt og fortsatt skal ansette.
Dette er vårt bakteppe:
Det handler både om egne realiteter, men også ytre faktorer som vi ikke rår over – verken unge kandidater eller vi som ansetter. Det handler også en del om tidsperspektiver.
Absurd
Vi lever i et samfunn der over 40 prosent skiller seg. De fleste som gifter seg hadde både gode intensjoner og rikelig med tid til å bli kjent før de trykket på knappen.
Det ender like fullt med sorg i nesten halvparten av tilfellene.
Å tro at arbeidslivet – der vi slår oss sammen etter å ha snakket sammen i noen timer – er et sted der vi alltid treffer blink, er absurd.
Likevel er det forventet at alle lykkes i arbeidslivet, både de som ansetter og de som blir ansatt.
Så enkelt er dessverre ikke dette livet.
Jeg har også tidligere påpekt at jeg synes bransjen er preget av for korte perspektiver. Nå står vi midt oppi endringer som aktualiserer debatten.
Jeg tror det blir vanskeligere å være ung i vår bransje i tiden som kommer.
Tiden der «alle» som ville jobbe med kommunikasjon har fått jobb er over. Etter pandemien var det betydelig rekruttering til og oppbygging av in-house kommunikasjonsmiljøer.
Samtidig hadde mange byråer stor etterspørsel og behov for å øke kapasiteten sin raskt. Begge disse trendene kan ha snudd, og det vil i tilfelle ha direkte påvirkning på mulighetene for nyutdannede i årene som kommer.
Det er overhodet ingen tvil om at unge medarbeidere har masse å bidra med fremover, også i vårt byrå. Men jeg tror det er behov for at noen snakker ærlig om hvordan fremtiden kan se ut for studenter og unge kandidater.
Treårsperspektiv
Fra vårt ståsted er det to realiteter som er avgjørende:
Verden har blitt ekstremt uforutsigbar og kompleks. Også for oss som har vært med en stund er det mer krevende både å analysere og gi gode råd til kundene. Vi er på et sted der mangel på erfaring kan være en voksende ulempe.
Kunstig intelligens er veldig snart flinkere enn mennesker på en stor del av oppgavene unge har håndtert (research, overvåking, rapportering, oversettelser etc.), og som har gitt essensiell erfaring.
Spørsmålet er hvordan disse realitetene fanges opp i utdanningsløpet til de som vil ut i kommunikasjonsbransjen, og hvordan det former etterspørselen etter nyutdannede.
Det første vet jeg for lite om.
Når det gjelder etterspørsel er byråer og arbeidsplasser i «kommunikasjonsbransjen» selvfølgelig ulike. Vi har forskjellige modeller som i større eller mindre grad gir rom og behov for å ansette folk med lite erfaring.
Vi er blant de byråene som går bra og som fortsatt ansetter.
Men summen av de to punktene over er at de fleste som ansetter og de som blir ansatt må ha et felles, langsiktig perspektiv på utvikling.
Jeg mener det er naturlig at man har et like langsiktig perspektiv på den første jobben som utdannelse, for eksempel tre år.
Det betyr tid til å bli kjent, og tid til å komme over kneikene. Sammen. Etter tre år kan begge si at vi ga det en skikkelig sjanse.
Det finnes både statistikk og egne erfaringer som kan tyde på at arbeidsgiveres ønske om langsiktig perspektiv kolliderer med unge medarbeideres horisonter.
Unge har de siste årene byttet jobb i høyere takt enn før. For oss er det en krevende realitet, og jeg tviler på at det er en trend som er bare er sunn.
Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg i mer krevende økonomiske tider for både byråer og deres kunder.
Forstår jeg de unges rastløshet?
JA.
Og jeg tror i hvert fall jeg forstår hvor den kommer fra. Vi har gått fra at holdninger til arbeid overføres og justeres fra generasjon til generasjon, til at hver generasjon definerer selv hvordan ting skal være.
Krever stamina
Det er helt andre krefter og forbilder som påvirker de unge på vei ut i arbeidslivet enn da jeg var i samme situasjon.
Det kan være helt rett å bytte jobb tidlig. Det kan også være grunn til å gi det tid.
Men om de man lytter til alltid gir råd om å bytte jobb når motgangen kommer, da bør man vurdere om rådet er godt. Selv når det er godt ment.
Problemet med korte perspektiver i arbeidslivet, er at utvikling ikke er lineært.
Det er en grunn til at man snakker om «utviklingstrapper», og at de fleste utdanninger varer noen år.
Mesteparten av tiden befinner vi oss på platåer der vi verken blir bedre eller dårligere på det vi gjør. Så kommer det en vekstspurt som løfter oss opp et trinn, der vi mestrer nye ting på et nytt platå.
Dette krever tid, og det krever stamina.
Uavhengig av alder og erfaring er det ikke mulig for en bedrift som Släger å tilpasse seg arbeidstakere som har ett års perspektiv på jobben sin. Dette har ingenting med alder å gjøre, det gjelder uansett fase av karrieren.
Vi har to oppgaver:
Vi skal utvikle byrået vårt, først og fremst gjennom å utvikle menneskene våre, så vi kan bli best mulig.
Vi skal drive sunt og være lønnsomme, blant annet så vi kan investere i utvikling.
Begge disse oppgavene er umulig å løse med ettårsperspektiver.
Og vi kan ikke systematisk betale for å utvikle folk for andre, og da i verste fall våre konkurrenter.
Det som er realiteten for vårt byrå, som andre kan mene akkurat hva de vil om, er at de operative kundene blir færre, og de strategiske kundene blir flere.
Internasjonale kunder der vi sitter langt unna den strategiske kjernen, og i stor grad implementerer andres tenk, byttes ut.
Stiller krav
Da blir vår virksomhet blir på alle måter mer krevende: mer strategisk, mer kompleks, og med tilhørende nye krav til kompetanse og erfaring.
Vi løser ikke problemer for kundene i den verden vi lever i nå med en halvdags brainstorming på gule lapper. Vi må bevise at vi kan stå i krevende problemstillinger over tid, og dokumentere vår evne til å skape verdi for kunder som lever med knallhard konkurranse og er under press.
Arbeidet er definitivt mer spennende og utviklende også, både for unge og ikke så unge folk.
I dette landskapet bli oppgavene som kan løses rett fra skolebenken færre og færre. Fordi vårt arbeid endrer karakter, og fordi oppgavene AI-fiseres bort.
Det stiller også krav til mer oppfølging for de som vil vokse seg inn i det ansvaret det er å rådgi kundene på dette nivået. Igjen, det handler om tidsperspektiv.
Nei, det er ikke sånn for alle. Og vi trenger absolutt ikke være enige. Men det er sånn for oss. Og sikkert en del andre som ikke kommer til å ta ordet i denne diskusjonen.
At flere hadde bidratt til en nyansert debatt om dette temaet hadde vært bra for bransjen.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
