KOMMENTAR:

Det siste denne valgkampen trenger, er en ny app

Som kommunikasjonsrådgiver blir jobben å gjøre det beste ut av det. Vel vitende om at målgruppen verken ønsker eller er i stand til å ta i bruk den nye løsningen.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

Denne kommentaren ble først publisert på Midtnorsk debatt og er gjengitt med artikkelforfatterens tillatelse.

Politikere er best i klassen til å foreslå dårlige tiltak. Spesielt i valgår. Som kommunikasjonsrådgiver har jeg én oppfordring til våre dyktige politikere: Ikke la kortsiktige, medievennlige tiltak styre valgkampen.

I iveren etter å ta ansvar for komplekse samfunnsproblem glemmer mange kartet og går seg bort i terrenget. Sist ute er Jenny Klinge fra Senterpartiet som ønsker seg en ny dialekt-app for innvandrere. Problemet er at innvandrere ikke alltid forstår Norges utallige dialekter.

Det er vi mange nordmenn som heller ikke gjør. Men hadde vi tatt i bruk en dialekt-app for å forstå naboen eller kollegaen fra indre Sogn bedre? Neppe.

Kommunikasjon er et kraftfullt virkemiddel. Det sprer kunnskap, påvirker holdninger og adferd. Tiltakene er synlige, konkrete, og de kan dokumenteres. Potensialet er stort. For mange er også kommunikasjonstiltak synonymt med handlekraft. En ny informasjonskampanje, nettside eller app tar tak i og anerkjenner problemet. For politikere kan forslag om nye tiltak vise at de tar ansvar.

Det gjelder også for ledere, både i offentlig og privat sektor. Internt i organisasjoner er ofte nyhetssaker på intranett løsningen på det meste. Nyhetssaken er synlig, den når alle og den kan fort hakes av på to do-lista. Om nyhetssaken tar knekken på problemet eller bare demper symptomene, er mindre viktig. Det viktige er at lederne har informert de ansatte.

Mange politikere lider av den samme tiltaksiveren. Som tidligere kommunikasjonsrådgiver i staten har jobben min vært å realisere disse tiltakene. I oppdrags- og tildelingsbrev kommer bestillinger på nye nettsider, veiledere eller app-er. Noen av tiltakene er kopier fra tiltak i utlandet og kommer gjerne etter at politikerne har vært på studietur. Andre tiltak er trendbasert. Fellesnevneren er at sammenhengen mellom mål og tiltak sjelden er godt redegjort for. Hvordan målgruppen er involvert er ofte ukjent. Men mellom linjene ligger det en forventning om at statsråden skal klippe snor på lanseringen.

Som kommunikasjonsrådgiver blir jobben å gjøre det beste ut av det. Vel vitende om at målgruppen verken ønsker eller er i stand til å ta i bruk den nye løsningen.

Det er politikeres og leders privilegium å kunne foreslå og bestemme tiltak, men det er samtidig problematisk.

For det første hindrer det verdifull medvirkning. Ett av målene for statens kommunikasjonspolitikk er å invitere innbyggere til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester. Når viktige samfunnsproblem skal løses, bidrar medvirkning til at vi kommer bak symptomene og identifiserer de reelle utfordringene. I dialog med brukerne får vi verdifull informasjon om målgruppens behov, forutsetninger og synspunkter. Brukerinvolveringen kan avdekke at problemet ikke nødvendigvis er slik vi trodde. Brukermedvirkning bidrar også til økt eierskap, slik at målgruppen faktisk tar i bruk tiltaket.

Det er ikke uten grunn at medvirkning har sterke tradisjoner i norsk arbeidsliv. Den har også en viktig intern verdi. Medvirkning bidrar til fagfolk får brukt kunnskapen og erfaringen sin i utformingen av tiltakene. Når politiske bestillinger består av konkrete tiltak overses og begrenses disse mulighetene.

Et annet viktig prinsipp for statens kommunikasjonspolitikk er at tiltakene skal være målrettede og effektive. Forbedring eller bedre synlighet av eksisterende tiltak gir ikke like gode fotomuligheter som lansering av en ny. Men effekten hos målgruppen kan være betydelig større. Det å bruke eksisterende kanaler som målgruppen allerede bruker kan være ti ganger med verdifullt enn å etablere en ny. Millioner som brukes på utvikling av ny infrastruktur kan heller brukes på forbedring av innhold eller til å gjøre eksisterende tilbud bedre kjent.

Helhet er et tredje prinsipp. Statlig kommunikasjon skal oppleves enhetlig og samordnet. Ironisk nok bidrar tiltaksiveren ofte til at nye lanseringer blir viktigere enn bruk og vedlikehold av det vi allerede har. Politiske bestillinger på kampanjer, nye nettsted eller app-er fører gjerne med seg penger i oppdragsåret, men midler til vedlikehold og oppdatering blir som oftest glemt. Etter kampanjeåret sitter etatene igjen med x antall app-er eller nettsteder som skal vedlikeholdes, samkjøres og markedsføres. I mangel på nye bevilgninger legges tiltaket ned.

Tiltaket blir målet, ikke middelet. Det er kostbart, både for organisasjoner og for samfunnet.

Om jeg var Jenny Klinge, ville jeg lagt dialekt-appen på hylla og heller bedt statsråden om økte midler til de som allerede forvalter språkopplæringen til innvandrere. Jeg ville vært opptatt av mål og gitt fagfolkene myndighet til å finne de tiltakene som best bidrar til måloppnåelse. Jeg ville bedt om erfaringer fra de tiltakene vi allerede har, og jeg ville bedt om brukerinnsikt. Hva hadde skjedd om resten av landets politikere hadde blitt flinkere til å gjøre det samme?

Fagetatene hadde fått handlingsrom til å bruke fagkunnskapen og erfaringen sin. De hadde helhetlig planlagt tiltak og sikret at disse var oppdatert og samordnet. De hadde brukt midlene der de har størst effekt og laget løsninger som varer. I tillegg hadde brukerne fått reell medvirkning. Samfunnet hadde fått mer treffsikre tiltak. Politikerne hadde kanskje fått mindre medieoppmerksomhet, men de hadde løst flere problemer.

Powered by Labrador CMS