Atle Lessum har vært kommunikasjonsansvarlig i både Telenor og Schibsted.
Foto: Martin Fjellanger
MENINGER:
Om ikke annet hjalp dette til å jekke meg ned noen hakk
«Hadde jeg visst det jeg vet nå – etter bare 8 måneder – hadde jeg vært en bedre bestiller den gangen», skriver Atle Lessum.
Jeg er den første til å innrømme det. Etter et langt liv i store konsern var jeg arrogant nok til å mene at det ikke var så fryktelig mye mer jeg kunne lære om kommunikasjonsfaget som sådan.
Jeg tillot meg til og med et lettere irritert fnys over formuleringer som «byråerfaring er en fordel» i stillingsannonser. Etter 8 måneder som konsulent er konklusjonen min klar: I stand corrected!
Det manglet ikke på advarsler da jeg før sommeren i fjor forlot jobben som kommunikasjonsdirektør i Schibsted og gradvis sirklet meg inn på en mulig karriere som konsulent – for første gang i mitt liv.
Mange ville snakke med meg. Sånn sett var jeg heldig. Ingen gjorde alder til noen utfordring. Gledelig – jeg hadde jo passert 50. Alle pekte på erfaringen som et pre. Konge!
Men det lå også et element av skepsis hos enkelte. Er jeg sulten nok? Rask nok? Framoverlent? Les; kan jeg selge – og fakturere? Én var ærlig nok til å si at «sånne konsernfolk som deg mislykkes som oftest som konsulenter.»
Om ikke annet hjalp dette til å jekke meg ned noen hakk. Det sendte meg rett og slett inn i sommerens vurderinger om hva jeg skulle gjøre videre med en større grad av ydmykhet.
I september tok jeg spranget, og startet mitt nye arbeidsliv i Sannum & Bergestuen. Et passe stort, faglig og strategisk sterkt byrå med svært hyggelige kolleger.
Nå, 8 måneder senere, reflekterer jeg over hvordan det har gått så langt. Hadde skeptikerne rett? Har jeg lært noe nytt? Svaret på det første er kanskje et «tja.» På det andre et definitivt «ja»!
Det gode konsernlivet
La det være sagt med én gang. Det er krevende å melde overgang fra et langt konsernliv til et liv som konsulent.
Selv om mye tid i store konsern går med til administrasjon, personalhåndtering, navigering i hierarkiene og internpolitikk, kan man i større grad sette søkelys på én problemstilling av gangen.
Trekke veksler på kompetanse og støtte i et godt utbygd, internt nettverk. Spille ball med – og delegere til – et eget team med kolleger.
Og selv om personalansvar til tider kan være utfordrende nok, er det få ting som er så givende som å bygge team og bidra til kompetanseheving og vekst hos de man har ansvar for.
Det er mange ting å savne ved det å jobbe i store selskap. Savn man kan kjenne litt ekstra på når man prøver noe nytt og lurer på hvor god man egentlig er.
Det har jeg kjent på også. Det kan være krevende å selge seg selv og sin kompetanse når man ikke har gjort det før. Det er en myte at vi konsulenter går sultne rundt som ensomme ulver i et trått marked.
Vi selger ikke oss selv, men et faglig team og strategisk viktige leveranser som det kan være krevende å løse alene eller in house. Likevel er det helt klart en overgang fra konsernlivet jeg levde før, så skeptikerne hadde et poeng. Jeg har fremdeles mye å lære, men jeg føler meg ekstremt heldig som får lov til nettopp det.
Det nyttige strategiske rammeverket
For det er utrolig moro! Ett åpenbart læringsområde er at jeg har blitt flinkere til å skifte fokus. Å hoppe fra ett tema, én problemstilling, til et annet. Raskt, flere ganger i løpet av en dag. Med det er andre ting som peker seg mer ut for meg.
Som rådgiver i et byrå, med store og små oppdragsgivere fra både offentlig og privat sektor, får man mengdetrening i metodisk kommunikasjonsarbeid.
Hver dag ser jeg nå hvordan kommunikasjon som verktøy faktisk virker. Det har blitt mye tydeligere for meg hvor viktig metode og strategisk rammeverk er når vi effektivt bidrar til å løse mange av de samme oppgavene som jeg balet med i min tid som kommunikasjonsdirektør i konsern.
Oppgaver jeg ofte ikke hadde tid til eller nedprioriterte.
Særlig det siste poenget har vært en øyeåpner for meg. Og i mine refleksjoner har jeg også tenkt på hvordan jeg selv brukte byrå under alle mine år i ulike konsernroller.
Sannheten er at jeg nok ikke var en god bestiller. Altfor ofte ble kommunikasjonsbyråene kontaktet når vi stod midt oppe i en eller annen krise.
Og forventningene fra vår side var at de skulle være like opplyste om interne forhold som oss selv. Uten at vi hadde brukt tid i «fredstid» på å bygge kompetanse, relasjoner og etablere rammeverk og strategier vi kunne stå støtt i når krisene inntraff.
En god byrårelasjon er gull verdt når man plutselig trenger mange hender på dekk og et utenfra-perspektiv. Og slikt må bygges over tid – før krisemodusen overskygger alt annet.
En bedre rådgiver og leder
Hadde jeg visst det jeg vet nå – etter bare 8 måneder – hadde jeg vært en bedre bestiller den gangen.
Jeg kunne spilt mer på lag med byråene vi jobbet med, forstått mer av hva de trengte for å være gode rådgivere for oss. Det hadde styrket oss i arbeidet vi var satt til å løse der jeg jobbet da.
Jeg hadde vært en flinkere kommunikasjonsrådgiver og en bedre leder.
Jeg kunne i større grad veiledet i strategiarbeidet vi gjennomførte, jeg kunne etablert tydeligere rammer og satt klarere retning for kommunikasjonsavdelingen i selskapene jeg jobbet i. Fordi det lærer man masse om når man jobber i byrå.
Byråerfaring er en fordel. Kanskje ikke i absolutt alle tilfeller. Men ofte nok til at det rettferdiggjør et tilleggskrav i en stillingsannonse.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
