MENINGER:
Ironisk at en bransje som selger kommunikasjon, ofte sliter med å forklare sin egen verdi
«Om debatten reduseres til å handle om enkeltsitater tatt ut av kontekst, mister vi poenget.», skriver Benedicte Wilson i dette innlegget.
Jeg ble glad da Camilla kom med et tilsvar, fordi det viser at temaet engasjerer, og vi trenger virkelig flere stemmer som tør å diskutere dette åpent. Jeg har stor respekt for både henne og for de mange dyktige menneskene som jobber i denne bransjen.
Samtidig forstår jeg godt at deler av intervjuet mitt kunne oppfattes forenklet når sitatene står alene. Derfor vil jeg gjerne nyansere litt. Både hva jeg faktisk mente, og hva jeg håper denne debatten egentlig skal handle om.
For dette handler ikke om å peke finger mellom enkeltaktører, men om å forstå hvorfor en hel bransje sliter med å selge verdien av det den skaper.
Om debatten reduseres til å handle om enkeltsitater tatt ut av kontekst, mister vi poenget. Det handler heller ikke om hvem som jobber fortest, men om hvorfor forretningsmodellen i byråbransjen ikke lenger fungerer slik den skal.
Jeg mener heller ikke at dagens kunder ikke ønsker å kjøpe kreativitet. Tvert imot. De trenger det mer enn noen gang. Men mange forstår ikke nødvendigvis fullt ut hva de kjøper, og prismodellen hjelper dem ikke å forstå.
Dette er etter mitt syn en av bransjens største utfordringer: Varierende kjøpekompetanse på kundesiden, kombinert med at vi som bransje ikke alltid har vært gode nok til å kommunisere hvordan og hvorfor kreativitet faktisk skaper forretningsverdi. Det er jo litt ironisk at en bransje som selger kommunikasjon, ofte sliter med å forklare sin egen verdi.
Når det gjelder sitatet jeg brukte om at noen opplever kreative miljøer som ineffektive, så er det viktig å forstå konteksten. Jeg har aldri jobbet i et kreativt byrå, og det sa jeg også i intervjuet. Surfs er et vekstbyrå, med vår kompetanse forankret i det kommersielle. Jeg observerer derfor den kreative delen av bransjen i stor grad fra å ha jobbet side om side på felles kunder i mange år.
Eksempelet ble brukt som en illustrasjon av hvordan timebaserte modeller tilsynelatende kan skape feil insentiver, ikke som en karakteristikk av noen. Jeg forstår at Camilla ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i det, men det er samtidig også en grunn til at uttrykket «å fakturere med gaffel» er i flittig bruk, både i bransjen og blant kundene. Og ikke minst at kundene i mange tilfeller i stor grad fokuserer mer på timer ført, enn verdi skapt.
Det er verdt å reflektere over hvilket mønster som har ført til dette, dersom vi ønsker å forstå hvorfor tilliten mellom kunde og byrå har begynt å slå sprekker.
Å trekke det ut og gjøre det til hovedpoenget i et tilsvar, synes jeg blir litt smått, og det overskygger det som faktisk er viktig å diskutere: Hvordan bransjen kan finne product-market fit i en tid der kunders forventninger, teknologi og kjøpsmønstre har endret seg dramatisk.
Jeg har, i lys av min bakgrunn, et systemperspektiv – og ser dette som et strukturelt problem, ikke et menneskelig. Poenget mitt er ikke at folk i byråene jobber for sakte, men at modellen ikke lenger belønner innovasjon, effektivitet og tillit. Prisdumping og press er symptomer på et underliggende system som har mistet balanse.
Jeg ønsker absolutt ikke å kritisere enkeltaktører, tvert imot ønsker jeg at hele bransjen skal lykkes. For meg handler dette om å våge å ta dialogen om hvordan vi kan bygge en ny modell for verdiskaping, der vi knytter prisingen tettere til verdi, effekt og byråenes bidrag til at kunden når sine forretningsmål.
Jeg tror oppriktig at en slik utvikling vil gi byråene større frihet, trygghet og rom for kreativitet – fordi man da ikke lenger må forsvare hver time, men heller kan få betalt for verdien som faktisk skapes.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
