– De fleste har gjort en slik bommert. Jeg har i alle fall gjort det, skriver Christian Laland.
Espen Solli
«Når jaget etter engasjement blir stort er det lett å trå feil»
«At organisasjoner, partier og andre bruker sosiale medier til å mobilisere for sin sak er bra for demokratiet. Men om jaget etter engasjement blir for stort er det fort gjort å trå feil», skriver Christian Laland i Pressure.
Det som virker som en god idé er ikke nødvendigvis alltid riktig å gjøre.
Mange har ment mye om nedstengingen av Det Aller Helligste, «Det kongelige norske» Vinmonopolet. Konsekvensen kjenner vi alle til. Hundrevis av mennesker dro over kommunegrensene på jakt etter flytende snacks å fylle krusene med. Man kan godt kritisere regjeringen for at de ikke så den komme. Men det gikk ikke mange dager før oppdaterte faglige råd pekte i retning av at polets nedstenging ikke var den beste løsningen så langt i håndteringen av koronapandemien.
Det har kommet mye kritikk i etterkant. Noen prøver å tegne opp et bilde av at regjeringen setter voksnes tilgang på alkohol foran barns behov. Mandag denne uken la Redd Barna ut et innlegg på Facebook-siden sin hvor de skriver: «Hva er viktigst: At barn får gå på skole eller voksne får gå på polet? Legg igjen hjerte for skole og trist fjes for polet.»
Nå kjenner ikke jeg vurderingene fagekspertene i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har lagt til grunn, men jeg er ganske sikker på at de ikke har valgt å sette barn og unge i bakerste rekke for at voksne skal få handle pinnevin og Sambuca. Åpningen av polet handler om smittevern: Det er tross alt bedre at folk handler på sitt lokale pol fremfor å dra på ekskursjon til en nærliggende kommune.
Og akkurat den vurderingen er nok folk flest i stand til å gjøre selv. Det er ingen som med rette mener det er viktigere at voksne får dra på Vinmonopolet enn at barn skal få dra på skolen. Isolert sett er derfor Redd Barnas’ innlegg godt. En trafikkmaskin for engasjement.
Redd Barna er en solid organisasjon. De er gode på det de driver med. Men i dette konkrete tilfellet antar jeg at jaget etter engasjement har gått på bekostning av egen rolleforståelse. For i verste fall kan innlegget sette grupper opp mot hverandre og skape unødvendig polarisering og et ukorrekt etterlatt inntrykk. Det er sannsynligvis ikke intensjonen.
Men det er fort gjort å bomme. Forrige uke la Sosialistisk Ungdom ut et Facebook-innlegg om regjeringens klimapolitikk. De skrev: «11 dager etter klimameldingen deler regjeringen ut 61 nye oljelisenser. Trykk sint fjes for stopp leting etter olje og hjerte for drill, baby, drill!» Hva er fasit? Nesten 3000 har trykket hjerte og 700 har trykket på det sinte fjeset. Innlegget har utvilsomt skapt mye engasjement, men resultatet landet nok ikke der SU ønsket.
Også Høyre har vært gjennom samme øvelse. For noen år siden la de ut en meningsmåling knyttet til Norges tilknytning til EU via EØS. Kort oppsummert spurte partiet publikum om de var for eller mot EØS-avtalen. «Alle» meningsmålinger, med et representativt utvalg i befolkningen som grunnlag, viser til solid flertall for. Men hva skjer når du ber Facebook-brukerne svare på samme spørsmål? Det går selvsagt galt. Over 20 000 stemte i meningsmålingen og et sted mellom 70 og 80 prosent stemte et rolig nei takk til EØS-avtalen.
De fleste har gjort en slik bommert. Jeg har i alle fall gjort det. Og tross alt er jo engasjement bra. At organisasjoner, partier og andre bruker sosiale medier til å mobilisere for sin sak er bra for demokratiet. Men om jaget etter engasjement blir for stort er det fort gjort å trå feil.
