Det blir ikke noe vårrengjøring av dette

I sitt innlegg «På tide å feie for egen dør» tar Tomas Torgersen til orde for at norske annonsører må gå i seg selv og sette personvern på agendaen. Naturlig nok, som Torgersen nevner, ligger en stor del av ansvaret for å finne løsningene hos myndighetene og tech-gigantene.

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at annonsører kan spille en viktig rolle, kanskje de trenger en gulrot for å dra det i gang?

ANFO sitter fast

KOM24 melder at «Prisvinnende reklame er 12,5 ganger mer effektiv enn reklame som ikke vinner priser» og priser henger høyt hos de aller fleste, for hvem liker ikke å vinne?

Kampanjen #stophateforprofit viste tydelig at annonsører kan stå opp mot gigantene og sette press for endring. Som enhver annonsør vet, er det dessverre begrenset langvarig effekt av en enkeltstående kampanje. Så hvorfor ikke gjøre det enda mer attraktivt?

ANFO blir pekt ut som et organ som kan løfte interessen for et slikt tiltak, men svarer at: «Dessverre klarer vi ikke å få inn alt som er viktig i en slik konkurranse.»

Samtidig kan de stolt vise til sin nye kategori «BÆREKRAFT». Det er ikke mangel på annonsører som ønsker å få fortelle om at de har løftet blikket når det kommer til nettopp bærekraft. Her har ANFO fulgt med i timen og sett at det også kan være interessant å smykke seg med en pris for arbeidet.

Noe mer enn det vil være praktisk ganske umulig

Samtidig gir svaret deres på Koblers oppfordring følelsen av at man sitter fast ved Milton Friedmans tolkning av bærekraft: The only business for business is business.

Et rammeverk som blir mye brukt i bærekraftsarbeid er ESG. Her står S’en for sosial bærekraft. Måten de store plattformselskapene opererer på fremmer ikke sosial bærekraft. Snarer tvert imot. Er det ikke på tide at vi løfter blikket og tar dette på alvor, selv om det det vil by på utfordringer.

Viktig tilskudd

Jeg skal på ikke ingen måte drive forretningsutvikling for ANFO, men en pris som løftet personvern hadde vært et viktig tilskudd for å drive bransjen i en mer bærekraftig retning.

Utsagnet «Vår personlige informasjon som atferd på nett, alder, geografi, utdanning eller andre sosiale preferanser selges til bruk i målrettet annonsering. En slik praksis er ikke bare invaderende, den er også etisk betenkelig.» skaper, utrolig nok, ingen oppstandelse i dag.

Hadde noen derimot sagt at dette må du leve med etter at du logget på Facebook første gang eller første gang du så en video på YouTube, da hadde man nok gått en runde eller tre med seg selv før man opprettet en bruker.

Dette ser vi med TikTok nå. Det fremstår som gunstig å kunne benytte seg av annonsering på en plattform som så til de grader fanger oppmerksomheten til yngre. Hadde det bare ikke vært for all data den samler inn, hvem den deles med og hvordan den benyttes.

(Disclaimer: Vivaldi publiserer innhold på TikTok for å lære mer om kanalen og forhåpentlig nå ut til flere. Vi gjør kontinuerlige vurderinger av vår tilstedeværelse på ulike plattformer.)

Tech-gigantene tjener en god slant på slag av annonseplass, noen vil si mer enn en god slant. Meta er et annonseselskap, Alphabet det samme, de selger forskjellige annonseflater hvor kjøperen kan treffe brukere basert på de mange datapunktene som er samlet inn.

Problemet er ikke nødvendigvis at data som er samlet inn brukes til målrettede annonser, som «det beste og mest attraktive for forbrukeren», det brukes også for å tilpasse innholdet som blir vist på plattformene.

Plattformer som i større og større grad konkurrerer om å «engasjere» brukerne. Hva er vel mer engasjerende enn innhold som blir mer og mer ekstremt for å beholde oppmerksomheten til brukeren?

Når tech-gigantene nå implementerer kunstig intelligens i egne produkter, og vi ser selskap som Klarna som kobler seg direkte inn i Chat-GPT. Sitter vi plutselig med mange svarte bokser og en utvikling ytterst få forbrukere, for ikke å snakke om annonsører, vil se og forstå den totale effekten av. Er det noe tiden har vist, er det at når ting går fort, så skjer det ofte på bekostning av noe. De siste årene har dette gått på bekostning av personvernet.

Gir en lei følelse

Disse gigantene har klart å vokse til en størrelse det er vanskelig å både forstå og ikke minst regulere. Det er ikke bare på grunn av størrelsen, men også fordi de har en modell som er svært gunstig, for noen.

Hanne-Lene slakter NRK Super for pølse-reklame og grønnvasking mot barn

De som har nytt godt av nevnte modeller og som sitter med en stor del av makten for å tvinge igjennom endring her er nettopp annonsørene. Dette har vi sett eksempler av, men kun i form av enkelt kampanjer.

Hvem vil gjøre det mer attraktivt å ha personvernet i bakhodet når man skal sette opp neste store multikanal kampanje eller et oppdatert alltid-på løp? Kanskje det nettopp kunne vært en pris fra ANFO som startet en endring, for endring kan også begynne i det små, i lille Norge. Vi må ikke glemme hvor utrykket «bærekraft» slik vi bruker det i dag kommer fra.

For mange annonsører, både de som jobber kreativt og strategisk (kanskje til og med de «datadrevne») kunne det nok vært en spennende utfordring å skape verdi for kundene på en måte som ikke går på bekostning av personvernet. Da må det kanskje være en ekstra gulrot til de som vil være med.

Alt ansvaret for å finne en løsning ligger ikke på norske annonsører, eller ANFO alene. Man kan allikevel ikke dytte bort det ansvaret man har. Svaret fra ANFO på oppfordringen fra Kobler og Tomas Torgersen gir en lei følelse om at vi står fast i Milton Friedmans tankesett.

Kanskje er vinneren i kategorien «bærekraft» i 2024 caset hvor annonseringen sørget for å vokse bedriften med særlig fokus på bunnlinjen.

———————————————-

Rettelse: I den opprinnelige teksten stod det «Man kan allikevel dytte bort det ansvaret man har», men det riktige skulle være «Man kan allikevel ikke dytte bort det ansvaret man har». Rettet torsdag 30.mars 10:35.

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.