Det er naivt å tro at man får gode svar ved å angripe og mistenkeliggjøre

Tillit til politikere og journalister følger gjerne hverandre. I denne valgkampen har tillit fra begynnelsen vært et viktig tema. 

Før valgkampen kom den ene nyheten etter den andre om politikere som har misbrukt tilliten de hadde fått: En partileder som stjeler briller, statsråder som gir venner posisjoner, en partileder med en ektefelle som lager hemmelige lister over styremedlemmer, eller en statsråd som bryter habilitetsregler ved å kjøpe aksjer i et våpenselskap.

Handler om å bygge profilverdien

Når enkeltpersoner misbruker tilliten vi har gitt dem, mister vi tilliten til disse som enkeltpersoner. Når disse enkeltpersonene er politikere, er det en risiko for at vi mister tilliten til politikere generelt – og til demokratiet. 

Mistillits-retorikk fra flere hold

Er det rimelig? Bør vi laste alle politikere for at noen politikere bryter regler og misbruker tillit? Jo flere saker vi hører om, desto større rett har vi til å anta at det er snakk om en kultur. Der er vi heldigvis ikke ennå. 

Undersøkelsen til Tillitsbarometeret, som nylig ble publisert på Arendalsuken viser at den norske befolkningen fremdeles har stor tillit til Stortinget (71 %), norske medier (60 %) og til regjeringen (59 %).

Det er bemerkelsesverdig at tilliten fremdeles er høy, når vi tenker på hvor mye mistillitsretorikk politikerne møter. 

Her tenker jeg ikke bare på kommentarfelter og sosiale medier, der folk med overdreven selvsikkerhet forsøker å idiot-forklare politikere. Mistillits-retorikken kommer også fra journalistene – ja, til og med fra politikerne selv, når de angriper hverandre.

Stiller spørsmål om uredelighet

Den journalistiske mistilliten er nesten institusjonalisert. Den ser ut til å være en fast del av jobbforståelsen til journalister å tvile på alt politikere sier. Dette kaller jeg for «tvilsspillet». 

Det spilles for eksempel når journalister i utspørringer eller intervju stiller spørsmål som uten videre antar at politikeren enten er uredelig eller inkompetent. 

Ta NRKs partilederdebatt fra Arendal, der programlederne innledet med å snakke om «den politiske eliten», altså våre folkevalgte, og diskuterte om vi kunne stole på våre politikere. For eksempel utfordret NRKs Fredrik Solvang Høyres leder Erna Solberg om hennes intensjoner i forhold til listene hennes ektefelle hadde laget om styremedlemmer som burde bli erstattet med høyrefolk: «Du skal ha oss til å tro at du ikke også jobbet kjempehardt for å få høyrefolk inn i styre og verv?». 

Spørsmålet kan virke uskyldig, men som mange andre spørsmål fra journalister, så forutsetter dette spørsmålet at politikeren er uredelig. Da kommer svaret fra politikeren gjerne til å bli en benektelse som høres ut som en bortforklaring. Svaret ser dermed ut til å bekrefte journalistens mistillit, men denne uredeligheten eller antatte dumhet lå jo allerede innbakt i spørsmålet som et faktum.

Politiske tvilsspill

Dessverre spiller politikere også tvilsspillet med hverandre og tar det for gitt at motstanderen ikke foreslår politikk fordi de mener, at det er bra for Norge, men bare fordi det er bra for politikeren og partiet. 

Som da samfunnspolitisk talsperson i FrP, Morten Stordalen, i NRK-programmet Dagsnytt 18 sa at Arbeiderpartiet i jernbanepolitikken «bruker opp handlingsrommet av ren ideologi». Hans meddebattant, samferdselsminister John-Ivar Nygård fra Arbeiderpartiet svarte umiddelbart med samme mistillits-retorikk: «Høyre og FrP, de er så markedskonforme at de vil bruke privatisering og konkurranseutsetting for nær sagt enhver pris».

Det er ikke mye vi lærer om sakene med slike kommentarer. Det eneste vi lærer, er at vi ikke kan stole på politikere, for de tenker jo bare på sin egen ideologi, og ikke hva som er best for Norge.

Har du sett hva produktet ditt kommuniserer i det siste?

Men slik er det ikke. Derfor bør journalister og politikerne oftere bruke trosspillet der vi som utgangspunkt antar at politikeren man utspør eller diskuterer med har gode intensjoner og søker med sin politikk å gjøre det beste for landet vårt. Jeg skjønner at noen vil tenke at dette høres i overkant naiv ut. Men det er ikke naivt.

Det er derimot naivt å tro at man får gode svar ved å angripe og mistenkeliggjøre. Det eneste man oppnår med slike spørsmål er unnvikende svar og angrep tilbake, som i eksemplet med Stordalen og Nygård ovenfor. 

Resultatet er at vi etter utspørring og debatter fremdeles ikke vet hva politikken er. Det eneste vi har oppnådd er krangel og mistillit. 

I stedet skal journalister, som mange av dem heldigvis gjør, anta med sine spørsmål at politikerens politikk gir mening, og så be politikeren forklare hvorfor det gir mening. Politikere må få gi sitt bud på hvorfor politikken er bra for Norge. 

Hvis politikeren ikke kan gjøre det skikkelig, så avslører han eller hun seg selv, og først da kan vi med rette tvile eller føle mistillit til denne politikeren. Men fremdeles ikke til alle politikere.

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.

Derfor kaster vi løpesedlene i søpla