– Hvordan kan publikum se forskjell på når en rullestolbruker er avbildet fordi det er relevant, kontra for å skape et glansbilde?, spør Malin Langøy Aarbø.
– Hvordan kan publikum se forskjell på når en rullestolbruker er avbildet fordi det er relevant, kontra for å skape et glansbilde?, spør Malin Langøy Aarbø.

MENINGER:

Kjære Kultur­direktoratet: Nei, jeg ønsker ikke å være en poster girl i rullestol

«Å bruke en person med en fysisk “defekt” for å sole seg i glansen av egen mangfoldsdugnad, er en dårlig løsning», skriver Malin Langøy Aarbø.

Publisert

Som ung journalist i rullestol kjenner jeg ofte på følelsen av å måtte jobbe ekstra hardt for å bevise min verdi i samfunnet - ikke bare som enkeltindivid - men nærmest som en representant for alle med samme diagnose som meg.

Dette er kanskje ikke så rart. Mennesker med nedsatt funksjonsevne får sjelden vise seg frem i andre roller enn som funksjonshemmet, og mangfoldsstrategier er derfor viktige for å kunne gjenspeile samfunnet på en mest mulig realistisk måte.

Å lokke til seg marginaliserte grupper ved å markedsføre karakterer som er identifiserbare, kan være både nødvendig og et strategisk smart trekk i det som på mange måter har blitt en mangfoldsindustri.

Men bare hvis det blir gjort riktig.

Ja til tiltak som fungerer i praksis

I 2022 fikk åtte aspiranter med funksjonsnedsettelse jobb i kulturlivet, gjennom en ny tilskuddsordning som ble lansert av Kulturrådet samme år. Jeg var blant de heldige som da fikk en fot - eller rettere sagt et hjul - innenfor bransjen.

Dette har jeg aldri angret på et eneste sekund.

Da kommunikasjonsavdelingen i Kulturrådet tok kontakt med meg for å høre om jeg ville dele mine erfaringer, og fronte ordningen utad i kommende utlysning for i år, tok jeg dette som en selvfølge.

Hvorfor?

Fordi det er et håndgripelig, målbart tiltak som faktisk fungerer for å motvirke strukturell diskriminering i samfunnet, og som viser at institusjonen ønsker å ta inn et perspektiv som svært ofte mangler.

Kulturrådet skal ha all kudos for å sette fokus på de strukturene som fører til at minoriteter forblir en minoritet, som holdes utenfor i samfunnet.

Et sammensatt “vennebilde”, sa du?

Jeg reagerte derfor med undring da jeg fredag 24. mars mottok følgende e-post fra kommunikasjonsavdelingen i Kulturdirektoratet, som hadde fått min kontaktinformasjon gjennom Kulturrådet:

«Vi i Kulturdirektoratet har akkurat laget en ny strategi for årene fremover og ønsker å illustrere den med bilder av publikums opplevelser av kunst og kultur. Vi bruker noen av våre egne ansatte og spør også andre.

Helt spesifikt lurer jeg på om du kan være med på et av de bildene vi tenker å ta av en sammensatt «vennegruppe» (med noen av våre ansatte og deg) på Munchmuseet. Motivet blir at dere ser på kunst i en eller annen form.»

Denne e-posten er problematisk av flere grunner.

Fra seriøs arbeidstaker til et mangfoldsprosjekt

Kulturdirektoratet er et statlig forvaltningsorgan, og en fagetat som har ansvar for kunst og kultur på vegne av Kultur- og likestillingsdepartementet.

Jobben jeg har i dag, gjennom støtte fra Kulturrådet, har ingenting med direktoratet å gjøre

Da blir det en interessant binding når Kulturdirektoratet, ber meg ta fri fra jobb for å stille opp i en reklame for noe som ikke er reelt.

Det bidrar på mange måter til det motsatte av mangfoldsarbeid:

Moderat kvotering av personer med funksjonsnedsettelser og holdningskampanjer i kulturlivet er viktige virkemidler for å nå det overordnede målet om likestilling.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at min rolle som arbeidstaker settes til siden for å være bare en person i rullestol. Å bruke en person med en fysisk «defekt» for å sole seg i glansen av egen mangfoldsdugnad, er en dårlig løsning.

I et forsøk på å kjempe for likestilling og likeverd, kan det tidvis se ut til at noen selskaper overkompenserer med glansbilder, ved å skulle fremstille oss som smartere, mer aktive og usedvanlige oppegående mennesker med alt på stell - heltene som hver dag bestiger fjell.

Personlig har dette flere ganger fått meg til å føle meg ekskludert fra miljøer og interesseorganisasjoner som i teorien skal ivareta interessene mine, fordi jeg ikke når opp til forventningene og bare er en vanlig, middelmådig person.

Krever mer enn selvopptatte PR-kampanjer

Det rareste er likevel å forvente at jeg skal stille opp for å illustrere noe jeg faktisk ikke vet hva er.

På spørsmål om hva strategien går ut på, og hvorfor Kulturdirektoratet ønsket å ha meg med, skriver kommunikasjonsavdelingen følgende:

«Strategien vår sier noe om hva direktoratet skal jobbe for de neste årene. Vi er nasjonal koordinator for mangfold i kultursektoren, så det temaet er naturligvis sentralt i strategien. Når vi nå skal illustrere den med bilder, ønsker vi også å vise et mangfold i dem, så det var derfor jeg spurte deg.»

Når det kommer til å bære budskapet frem i lyset, sier direktoratet altså - både indirekte og subliminelt, men også ganske bokstavelig - at «Vi elsker mangfold. Se på alle minoritetene vi inkluderer i våre reklamer, bilder og annonser.»

Mellom linjene betyr det tvert imot:

«Vi har funnet oss et par suvenirvenner som representerer målgruppen vår, slik at vi kan fremstå som mangfoldige og påvirke hvordan dere tenker om oss.»

Å skape mangfold i arbeidslivet krever håndgripelige og systematiske endringer utover selvopptatte, glorifiserte PR-kampanjer. Det handler om å faktisk sørge for at ansatte med ulike bakgrunner får være med å bestemme retning og strategi - akkurat som i tilfellet med aspirantordningen.

Intensjonen er god, men forsøket på å løfte opp en målgruppe som åpenbart er viktig for direktoratet, oppleves dessverre som gjennomsiktig, taktløst og uautentisk.

Jeg hadde kanskje forventet det fra et PR-byrå eller en privat bedrift. Men jeg forventer ryddigere rammer fra en statlig institusjon.

Hvordan kan publikum se forskjell på når en rullestolbruker er avbildet fordi det er relevant, kontra for å skape et glansbilde? Dette er et spørsmål med mange nyanser. Likevel er det ikke utenkelig at mange bedrifter undervurderer sitt eget publikum, og på den måten risikerer å miste troverdighet.

Kjære Kulturdirektoratet: Nei, jeg ønsker ikke å være en poster girl i rullestol for en mangfoldsstrategi som jeg ikke vet noe om.

———————————————-

Kulturdirektoratet svarer på Langøy Aarøs kritikk her.

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.

Powered by Labrador CMS