Champagnekorkene gikk i luften da Australia for en måned siden vedtok loven som skulle tvinge Facebook og Google til å betale for å vise medienes innhold. Allerede før champagnekorkene hadde landet ble det imidlertid klart at den virkelige vinneren i «slaget om Australia» var Facebook. Taperen kan være mediemangfoldet.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
«Mediene bør spille på lag med Google og Facebook, og finne ut av hvordan de kan skape større gjensidig verdi for hverandre»
Champagnekorkene gikk i luften da Australia for en måned siden vedtok loven som skulle tvinge Facebook og Google til å betale for å vise medienes innhold. Allerede før champagnekorkene hadde landet ble det imidlertid klart at den virkelige vinneren i «slaget om Australia» var Facebook. Taperen kan være mediemangfoldet.
Vi vet ikke hvor mange penger det er snakk om i avtalen som Facebook inngikk med News Corp denne uken. Sannsynligvis er det noen titalls millioner over tre år. Penger som betyr lite for News Corp, og enda mindre for Facebook.
Å fylle noen ekstra millioner i Rupert Murdochs allerede velfylte lommer ikke gir mer mediemangfold. Nå de store får mer, blir det mindre igjen til de små.
Australske myndigheter feiret det som en seier da den nye medieloven ble vedtatt. Loven de vedtok var imidlertid bare en skygge av den de hadde sagt de skulle vedta. Facebook ville ha to vesentlige endringer, og de fikk viljen sin. For Facebook var det viktig at de selv skulle bestemme hvem de ville inngå avtale med, og at Australske myndigheter ikke skulle ha rett til å diktere betingelsene. Med endringene Facebook fikk igjennom er loven i praksis et tomt skall.
Da Facebook satt hardt mot hardt og blokkerte innhold fra mediene ble det veldig tydelig at australske medier er mer avhengige av Facebook, enn Facebook er av australske medier. Det var nok et bevisst valg at Facebook la inn en ekstra bred definisjon av «medier» de blokkerte, så store deler av det offentlige Australia fikk en smak på livet uten Facebook. Da gikk det ikke mange dager før partene møttes til nye forhandlinger, og loven ble tilpasset Facebooks krav.
Google og Facebook gir allerede milliarder i støtte til journalister og medier over hele verden. Norske aktører har mottatt flere millioner i støtte fra Google News Initiative, og nylig lovet Facebook nesten en halv million hver i støtte til norske medier som deltar i Facebook Accelerator Program. For teknologigigantene betyr det derfor lite at noen av millionene blir bundet opp i lovfestede avtaler.
Utfordringen er at lover som den som ble vedtatt i Australia stort sett favoriserer de største aktørene. Hvis milliardene Google og Facebook gir i «pressestøtte» bindes opp i avtaler med mediegigantene, så blir det mindre igjen til små og frittstående medier. Sagene avis, Filter Nyheter og Fjuken trenger millionene fra Google og Facebook mer enn Schibsted og Amedia.
Flere land har sagt at de vil følge i Australias fotspor, og i Brüssel sitter det nok en haug med EU- byråkrater og hamrer løs på kalkulatorene sine. Nå som Australias medielov har satt presedens, risikerer vi derfor en flom av dårlige vedtak fra politikere med markeringsbehov. Det vil gå ut over mediemangfoldet.
Det mediene i stedet bør gjøre er å spille på lag med Google og Facebook, og finne ut av hvordan de kan skape større gjensidig verdi for hverandre. Innholdet mediene skaper kan ha stor verdi for plattformene hvis det brukes til å skape nye tjenester som gjør at vi bruker mer tid på Google og Facebook. Det fordrer at mediene gir mer enn de gjør i dag, og at de ser på plattformene som partnere, ikke konkurrenter.
Gode og balanserte avtaler kan friste Google og Facebook til å putte enda mer penger i potten enn de gjør allerede. De bør også kunne bidra til å spre ressursene mer rettferdig, slik at mediemangfoldet blir styrket. Det tjener mediene på, det tjener plattformene på og det tjener leserne på.
